Redaktør Kari Lossius er psykolog og kjent som en entusiastisk leder av fagmiljøet på Bergensklinikkene. Dette ser ut til å ha smittet over på boken. Så har hun da også engasjerte og dyktige medforfattere. Temaet rus påkaller enten frykt og moralisering eller det bagatelliseres og ufarliggjøres når det omtales i media. Debatten om skjenketider den siste tiden viser hvor lett virkeligheten overses. En ting er volden som skjer i rus som gjerne får store overskrifter. En annen ting er de som går hjem med sine rusproblemer – til ensomhet eller til en bekymret familie. Det er blant annet dette boken handler om – og hvordan snu dette ved hjelp av behandling. Kari Lossius innleder med å trekke fram noen av fordommene rundt det å ruse seg som har rådet grunnen og som viser seg å være seiglivet. Som for eksempel rammet Susanne da hun ble skrevet ut fra klinikken etter en sprekk på sovetabletter. Som forfatteren lakonisk kommenterer: ”Det er utenkelig å skulle skrive ut en innlagt suicidal pasient i det øyeblikket vedkommende forsøker å ta sitt eget liv” (Kari Lossius side 27).

Fordommer og mistenkeliggjøring

 

Fordommer rammer kanskje de som har både rusmiddelproblemer og AD/HD ekstra hardt. Psykolog Eva Karin Løvaas skriver om rusmiddelbruk og AD/HD. Hun konstaterer med referanse til en artikkel av Susan Okie i New England Medical Journal at: ”Forekomsten av, og behandlingstilbudet til personer med problematisk rusmiddelbruk og samtidig AD/HD, er en av de mange utfordringer som finnes i rusfeltet” (Løvaas 106). Hun setter dermed et helt nødvendig fokus på hvor viktig det er, ikke minst for behandleren, å være klar over hvilken rolle AD/HD- tilstanden spiller i forhold til rusmiddelbruk. Og hvor viktig det er å forstå at pasienter med AD/HD har mindre utholdenhet i behandlingen, og at de gjerne har lengre varighet av problematisk rusmiddelbruk. Og at det er viktig å unngå en mistenkeliggjøring av disse pasientenes motiv for å få en AD/HD-utredning. Da bare gir vi dem en ekstra byrde de helst bør slippe. Takket være dette kapitlet er det ingen, verken i helsevesenet, i NAV, eller i de andre hjelpeetatene, som behøver å gå uskolerte om den vanskelige kombinasjonen av AD/HD og rusmidler og hvilke behandlingsmessige utfordringer dette byr på for eksempel når det gjelder kombinasjonsbehandling. Men Løvaas er også opptatt av å gi et positivt syn på det som er noe av kjernen i rusmiddelavhengighet. Med henvisning til Sverre Hoems bok om AD/HD (En håndbok for voksne med ADHD, 2007) om at personen med AD/HD har lettere for å bli hekta på det meste og har en tendens til avhengighet ber hun oss om å tenke nytt: ”Hvis vi snur opp ned på allmenne oppfatninger har rusmiddelavhengige pasienter vist en kapasitet til avhengighetsutvikling. Kan denne tendensen og kapasiteten brukes som en ressurs i endringsarbeidet?” (Løvaas side 131). Dette er en utmerket måte å utfordre tilvante oppfatninger på, og vi får øvd oss i å gjøre mentale saltomortaler. Det er snakk om å etablere mer positive avhengighetsforhold, utvikle tilknytning og å reparere tilknytningstraumer. Løvaas har også et 20 siders kapittel om diagnostisering som vil være en viktig kunnskapsbase for alle. 
 

Vi trenger hverandre

Tillit og tilknytning berøres i flere av kapitlene og ikke bare i innledningskapittelet der Kari Lossius skriver om fordommer. Flere av kapitlene burde vært nevnt, blant annet Mentaliseringsbasert terapi skrevet av Nina Arefjord og Sigmund Karterud. Men jeg velger å si litt om kapitlet ”Gruppebehandling” av Kari Lossius og dernest om AA (anonyme alkoholikere) av Jan Sunder Halvorsen. ”Vi blir mennesker gjennom andre” er et uttrykk Kari Lossius har tatt med seg hjem fra Sør-Afrika. Ordet ”ubuntu” brukt av zuluene betyr at ingen mennesker er eller kan være noe bare i kraft av seg selv. For så vidt ingen oppsiktsvekkende erkjennelse, men Lossius peker her på noe allment og selvfølgelig som så altfor lett blir ignorert. Rusmiddelmisbruk leder som regel bort fra de positive sosiale arenaene, og rusmiddelavhengige erfarer fort avvisning og ekskludering. Derfor er gruppebehandling så viktig og har som et av sine primære mål å hjelpe deltagerne til å forholde seg til seg selv og andre på en ny og mer konstruktiv måte. Atmosfæren i en behandlingsgruppe kan svinge fra fiendtlighet og avvisning til aksept og empati. Lossius understreker imidlertid hvor viktig det er at stemningen er ”akkurat passe”. Er temperaturen for høy blir evnen til mentalisering svekket og refleksjonsnivået synker. Dermed uteblir også læringen. Lossius beskriver forsvarsmekanismene som er i sving hos rusmiddelmisbrukere og hun beskriver instruktivt ulike former for grupper, betydningen av å kunne tilby rene kvinnegrupper, hvordan starte opp en gruppe og de ulike fasene som er vanlig i gruppebehandlingen. Det er også fint at Anonyme Alkoholikere (AA) og deres 12-trinnsprogram for rusbehandling er tatt med i boken. Kanskje har anonymiteten rundt organisasjonen bidratt til at kunnskapen om behandlingen er lite kjent, men Jan Sunder Halvorsen bidrar her med god folkeopplysning. AA er også basert på et fellesskap der både erfaringen av det å være avhengig av rusmidler og ønsket om å leve et rusfritt liv blir delt. Organisasjonen har også en avlegger for Anonyme Narkomane (AN). Programmet blir i dag også anvendt på andre typer avhengighet som for eksempel spilleavhengighet og spiseforstyrrelser. Avslutningsvis vil jeg også nevne at boken har gitt plass til et kapittel om fysisk trening som behandlingsmetode. Dette står i samsvar med professor Jørgen Bramnes innledende ord om at vi bør engasjere mange ulike faggrupper i et tett samarbeid rundt pasienten. Her hører kanskje sang og musikk, kunst og kultur også med som viktige ingredienser i behandlingen av rusmiddelmissbruk. Men det er kanskje grenser for hvor mye som skal være med i en slik håndbok?
 

Håndbok i rusbehandling. Til pasienter med moderat til alvorlig rusmiddelavhengighet
IRed.: Kari Lossius.
SBN: 9788205398863
Gyldendal Akademiske
Sider: 387