Oliver Sacks ellevte bok er gjenkjennelig. Kasushistorier, partier skrevet i vitenskaplig essayformat godt mikset med minner fra eget liv. Tidligere er forfatteren og nevrologen kjent blant annet for bøker som The man who mistook his wife for a hat, Awakenings og Musicophilia (den siste anmeldt i Innsikt nr. 1 2008). Det som skiller The mind’s eye fra tidligere bøker er at synsevnen og den visuelle forestillingsevnen er et gjennomgående tema. To av historiene dreier rundt bortfallet av evnen til å lese. Dette er pasienter som er rammet av slag. Begge, viser det seg, har forunderlig nok bevart evnen til å skrive. Lilian, en pianistinne fra New York som på 60 tallet var spesielt kjent for sine elegante tolkninger av Mozart, led av visuell agnosi. Dette berørte hennes evne til å lese noter. Fra noteheftet, via et bilde på veggen og til synsområdet bakerst i occipitallappen, får vi gjennom Sacks særegne formidling innblikk i Lilians forunderlige evne til å omgå den visuelle funksjonsvansken. Hun kategoriserer og plasserer møbler, bilder og gjenstander i leiligheten på Manhattan etter hukommelsen. Det lett gjenkjennelige mønsteret kollapser og forvirringen oppstår når noe endrer plass. Howard, en canadisk krimforfatter, oppdager at han kan gjenskape evnen til å forstå ord ved å ”lese” med tunga, dvs. bevege tunga slik han hadde lært å uttale ordene. Han benytter seg også av teknikken med å skrive ned ordene i en ”memory book” for å huske dem. Triumfen er en ny bok fra hans hånd i 2005, Memory Book, der detektivkarakteren kjent fra hans tidligere bøker, Benny Cooperman, blir truffet av et skudd i hodet og får de samme vanskene som Howard. 
 
På tross av det litt særegne utvalget av pasienthistorier kunne boken lett ha blitt litt kjedelig. Vi vender stadig tilbake til Dr. P, en av pasientene i The man who mistook his wife for a hat. Kanskje for mye gjentakelse av tidligere bøker, med mange vanskelige latinske betegnelser, selv om historiene er godt og livaktig fortalt. Men Sacks overrasker med å sette seg selv i pasientstolen. Hvor han forklarer sin tilsynelatende distrèhet, skyhet og påståtte eksentrisitet, ja noen har til og med satt diagnosen Asperger på ham, med en medfødt ”ansiktsblindhet”. Hans vansker med å gjenkjenne ansikter har brakt ham i mange pussige situasjoner. For eksempel den gangen da han ventet på bussen og snudde seg mot et gatevindu for å gre skjegget. Det han trodde var hans eget speilbilde gjorde ikke de samme bevegelsene med hånden. Han måtte konstaterte at ansiktet med det etter hvert litt målløse uttrykket, var en kafégjest på den andre siden av glasset. Jeg skal ikke røpe mer av Sacks egen sykdomshistorie. Men på ypperlig essayistisk vis hopper han mellom sin egen visuelle defekt og det nevrologiske grunnlaget for ansiktsgjenkjenning slik temaet er behandlet i nevrovitenskapene.
 
Boken viser på en utmerket måte at klinisk nysgjerrighet, kunnskap om hjernen og en særegen formidlingsevne kan popularisere og bringe et vanskelig fagfelt videre. Sachs gjør hjernen og menneskesinnet mer gjennomsiktig. Han viser oss hva som kan være skjult bak symptomer og diagnoser og med det hvordan hjernen både aksepterer og tilpasser seg dramatiske endringer. Slik at den kan overvinne funksjonstap.
 
Selv lastet jeg ned boken fra iTunes som lydbok. Innledning til hvert kapittel lest av Oliver Sacks selv med en utpreget London aksent. Hovedjobben overlates til Richard Davidson med en oppleserstemme ikke ulik Sacks. Til sammen åtte timer og førtifem minutter. Noe å ta med på lange bilturer kanskje?