Lars Saabye Christensens siste bok handler først og fremst om Bernhard Hval og Notto Fipp, begge født i år 1900. Det er en fortelling om to personer som vokser opp i to vidt forskjellige miljøer, men har det til felles at de er av ”det kantete folket”, som Bernhard sier.

Å vokse opp med tics og tvangsriutaler i en tid der disse fenomenene var totalt ukjente og uforstående for omverdenen må føles utrolig ensomt. Bernhard og Nottos oppvekst beskrives også slik, og Notto går og går, for ”når han går tenker han mindre”, og Bernhard blir best i klassen, men ingen av dem har noensinne hatt en venn før de møtes som voksne.

Boken er skrevet i retroperspektiv, fortalt gjennom Bernhard Hvals penn der han sitter i sin stue og venter på døden. At det egentlig er Lars Saabye Christensens fortelling er lett å glemme, boken virker mer som en biografisk fortelling enn en fiktiv roman.

Tvangstanker, tics og ritualer blir en større og større del av Bernhards hverdag. Hans manglende kontroll på sine ytringer fører til mange ubehagelige situasjoner for ham selv, og som han sier; "Jeg har fornærmet de fleste, sjokkert mange og ødelagt dem jeg satte høyest. Og jeg har reddet og renvasket de jeg foraktet."

Bernhard utdanner seg til lege, blir gift og møter Notto Fipp. Gjennom møtet med Notto treffer han for første gang en annen som har de samme ”greiene” som ham selv, og som lege tar han oppgaven med å redde Notto, for ved å hjelpe Notto kan han kanskje redde seg selv?

En fantastisk historie det er vanskelig å slutte å tenke på.