Elisabeth er voksenpsykiater i Sykehuset Østfold. Gjennom møter med AD/HD-pasienter så hun klarere og klarere at hun selv hadde mange av de samme grunnproblemene. For to år siden søkte hun utredning hos en spesialenhet utenfor eget fylke, og fikk AD/HD-diagnose. Innsikt har møtt Elisabeth til en spennende samtale om hennes bakgrunn og oppvekst, om hvordan hun har klart seg så godt som hun har, og om hvordan fagfeltet ser ut, sett gjennom øynene til en med innsideerfaring.

Elisabeth vokste opp i Fredrikstad. Hun var en ”gutte-jente” som likte fotball, pil og bue og klatring i trær. Da følte hun seg fri. På skolen var hun imidlertid ytterst beskjeden, stille og flink. Hun var engstelig og slet med å forstå det sosiale samspillet. I dag sier hun at hun skulle ønske hun var blitt oppdaget som barn. Vi dveler litt ved dette og er enige om at det slett ikke er sikkert at dagens lærere ville reagert på en flink, stille og beskjeden jente, en jente som tilsynelatende var en del av et felleskap, som aldri ble mobbet eller frosset ut. Jeg spør også om hva hun som barn hadde behøvd hjelp med. ”Angsten” svarer hun. Hun gruet seg alltid for skoledagene, utflukter og klasseturer ble skremmende, det å bli buden i bursdag til jevnaldrende ble en plikt, aldri noe hun gledet seg til. Hvis noen kunne hjulpet henne til å skjønne mer av det sosiale samspillet barn/ungdom i mellom hadde mye vært gjort. I pubertet ble i tillegg de trygge guttevennene ikke lenger trygge. Aktiv barnlig guttelek ble erstattet av et komplisert sosialt spill rundt det å flørte, få kjæreste. Livet ble da langt mer ensomt, følelsen av å være annerledes, ikke å høre til ble forsterket.

Vellykket
Vi tar på oss de kritiske brillene og sier litt snusfornuftig: ”AD/HD og andre psykiatriske diagnoser forutsetter jo nedsatt funksjon, såkalt ”impairment”. Sett utenfra er du en vellykket psykiater med en trygg familie, interesser og nettverk. Du har gått gjennom et krevende utdanningsløp som forutsetter både konsentrasjonsevne, planlegging og organisering. Kan du ha AD/HD da?” Elisabeth svarer at hun har vært heldig. Hun trekker fram noen viktige fundamenter i livet som har gjort at hun har kommet dit hun har. Hun hadde god støtte i familien sin gjennom oppveksten, en trygg, stødig venninne hjalp henne gjennom skoledagene, og hun er utstyrt med gode evner. Men ikke alle godt begavede med AD/HD greier seg bra. Skole og utdanning blir fort kjedelig, og mange faller av lasset. Elisabeth fikk drahjelp av sine særinteresser. Kanskje fordi hun slet med å forstå de sosiale kodene som barn ble hun opptatt av kommunikasjon, ikke minst kommunikasjon med dyr og mellom dyr. Hundeinteressen kom tidlig, og i dag har hun fem av dem. Dessuten var hun som liten fascinert av hvordan ting så ut inni. Disseksjon av rotter i 13 års alder ble ikke akkurat applaudert av moren, men vi aner vel allerede her en legespire. I gymnaset ble hun fascinert av realfagene, biologi, fysikk, matematikk. 

Student med egen coach
Elisabeth utdannet seg først til sykepleier, men fant deretter ut at hun ville bli lege, og hun ville utdanne seg i Oslo. Hun tok 13 eksamener på et år på Bjørknes privatskole, og kom deretter inn på medisinerstudiet i Oslo – nåløyet over alle nåløyer. ”Med AD/HD?” spør vi. Hun forteller at den aller viktigste grunnpilaren kom inn i livet i 1982. De giftet seg året etter, er fortsatt lykkelig gift og har tre flotte barn sammen. Elisabeth fortsetter: ”Jeg har alltid vært ekstremt målbevisst når målet er viktig nok, og lærte tidlig en teknikk for å lære. Oppmerksomhetssvikten har alltid gjort det umulig for meg å tilegne meg stoff kun ved å lese. Derfor har jeg i alle år ”banket” inn lærdom ved først å lese, deretter skrive av, for så å gjenfortelle. For å sikre at stoffet satt godt nok måtte min mann lytte til meg, han kunne nok gått opp til eksamen med glans i mange fag underveis”. Hun legger vekt på at en av hans roller har vært ”coach”. Han har hele veien gitt nødvendig struktur, har tålt irritabiliteten, som han ofte avvæpnet med humor, og han har tatt seg av det meste av planlegging, organisering og gjennomføring på hjemmearenaen slik at Elisabeth har kunnet ha fokus på utdanning/jobb. Så altså: Uten en trygg oppvekst, høy intelligens, særinteresser og engasjement, samt en coach ved sin side, hadde hun aldri kommet dit hun er i dag.



Mer enn diagnosemanualen
For å få en AD/HD-diagnose skal man oppfylle visse atferdskriterier som skal ha vist seg før sju års alder, og symptomene skal ha kommet til syne på ulike arenaer som hjem og skole. Dessuten altså føre til nedsatt funksjon. Elisabeth har kritiske merknader til mye av dette. AD/HD-symptomer kan ses hos personer med hjerneskader og ulike syndromer, og hun mener disse skiller seg ut fra den klassiske varianten der arveligheten er betydelig. Det er viktig å skille på dette i behandlingen. Ved tradisjonell AD/HD vet vi at mange, kanskje særlig jenter, lett overses med sin annerledeshet fordi de ikke er like synlige i skolesammenheng. Engstelighet, kombinert med skoleflinkhet og rollen som ”snill pike” er god kamuflasje. AD/HD kombinert med høy intelligens øker muligheten for å kompensere for vanskene. Det er uten tvil en styrke, men det er slitsomt å måtte kompensere for eksekutive vansker med systemer og tvang. Selv fikk hun spørsmål om hvordan hun kunne ha AD/HD hun som aldri glemte noe. Bak dette lå det imidlertid et hardt strev med huskelapper, ekstrem selvdisiplin og andre memoteknikker.


Elisabeth er svært opptatt av at mange med AD/HD også har trekk av Aspergers syndrom. De sliter med sosial forståelse og oversikt og mange kan lett henge seg opp i negative tanker om hva andre synes og mener, og om de selv har opptrådt feil.


Diagnosemanualene snakker om oppmerksomhetsvansker, men det er misvisende sier Elisabeth. Personer med AD/HD kan konsentrere seg, til dels være hyperfokuserte, dersom man treffer engasjementet og særinteressene. Problemet er mer det å konsentrere seg om de daglige og ordinære gjøremålene, og ikke minst komme i gang, planlegge, organisere og gjennomføre, det som på fagspråket kalles eksekutivfunksjoner. Det er her utfordringene i dagens samfunn ligger, på en helt annen måte enn på 60-tallet.
 

Pasientene
Elisabeth trives i arbeidet med AD/HD-pasientene. De fleste hun møter har mange tilleggsvansker, men hun ser også hvordan disse henger sammen med AD/HD-problematikken. Mange av dem er røffe i stilen, direkte og med en humor grensende til det bisarre. Det ligger ikke noe vondt bak.
Medisiner har sin plass i behandlingen, det kommer vi tilbake til, men pasientene hennes trenger noe mer. Det er så mange av dem som mangler enkle grunnleggende sosiale ferdigheter som det å starte og avslutte en samtale, prate avslappet om løst og fast og så videre. Og det er slett ikke alltid så vanskelig å få dem på rett spor. De fleste AD/HD-pasientene hun møter har kaos i følelsesliv, tanker og sosiale relasjoner.

Medisiner
Elisabeth har brukt Ritalin i to år siden hun ble diagnostisert. Det vil hun fortsette med. Hun har opplevd at en alltid nærværende rastløshet og kjedsomhet skrus av og erstattes med det folk flest opplever som vanlig ro. Dette er en særegen medisineffekt for de med AD/HD. Og det skjer uten at engasjementet og gløden blir borte. Dog; i de første få ukene i oppstartfasen opplevde hun at alle følelsesmessige svingninger ble tonet ned: Først var dette behagelig, men etter hvert mistet hun også den gode inderlige gledesfølelsen som er en bonus ved et slikt urolig følelsesliv. De intense medfødte følelsesmessige svingningene koplet seg igjen på etter en drøy måned og hun fikk da full uttelling av å være medisinert. Denne fasen kan lett mistolkes som toleranseutvikling, understreker hun. Som så mange andre i liknende situasjon måtte hun igjennom en periode med tilbakeskuende selvrefleksjon. Livet falt helt på plass, annerledesheten hadde fått et navn og hun trengte ikke lenger skjule hvem hun er. Livet består ikke lenger av å bruke alle kreftene på jobb for å kompensere for AD/HD-vansker. Hun kommer opplagt hjem fra arbeid og føler seg til stede i eget liv, forteller hun. Alle kompenseringsstrategiene ble automatisk trappet betydelig ned, det er et privilegium å ha en hjerne som husker av seg selv, forklarer hun.


Elisabeth har levd mye med bremsene på gjennom årene. Irritabilitet har måttet holdes i sjakk. Nå har medisinene gitt totalkontroll i eget liv med lavere skuldre og mye overskudd.. ”Og på hjemmeplan – merker de noen forskjell?” spør vi. ”Jeg har nok vært opplevd som til tider intens, slitsom og urolig” sier Elisabeth. ”Nå framstår jeg nok mer harmonisk, og det hender mann og barn ber meg ta pilla mi, og det sier jo sitt”.

Elisabeth ser fellestrekk med pasientene, men også store forskjeller. Hennes bakgrunn er fri for alvorlige traumer og overgrep. Alle de vanlige tilleggsdiagnosene har hun sluppet. For henne har derfor ikke annen behandling ved siden av medisinene vært så viktig som det er for pasientene hun møter daglig. Mange av dem har levd med konstant kaos i tanker og følelser. De har gjort ukloke og ureflekterte valg. Overgrep er aldri offerets skyld, men enkelte av kvinnene har satt seg i risikosituasjoner som andre aldri ville ha gjort. Det bare ble sånn. Når medisinene får dem til å lande i følelser og tanker, så kommer også minnene, selvbebreidelsen og grublingen over ukloke valg. Her må de ha noen ved sin side som kan hjelpe dem igjennom. Dessuten: Selv om AD/HD er et sentralt element i et sammensatt klinisk bilde er det ikke sikkert at Ritalin skal være en del av behandlingen, i alle fall ikke fra starten. Det kan være mer riktig å sette fokus først på rusmisbruket eller livssituasjonen. Er økonomien skakkjørt, bosituasjonen uegnet, eller hverdagen uten innhold, er det viktig å starte der.

Medisindoser er også et tema Elisabeth har tanker om. Det ene er at behandlingen selvsagt ikke handler om å ruse seg. Behandlingsdoser av Ritalin ligger på ca 100 mg/døgn, omregnet til amfetamin ca. 50 mg/døgn. Rusmisbrukere angir inntak av 500 mg pr. dose eller mer og døgndoser på atskillige gram. Hensikten med Ritalinbehandling er å gjøre småjusteringer i dopaminsystemet, og dosene gir overhodet ingen ruseffekt. Det er den paradoksale effekten med indre ro som er spesifikk for AD/HD. I tillegg er gevinsten på oppmerksomhetsvansker ofte uttalt til forskjell fra normalbefolkningen som kun oppnår en liten bedring av oppmerksomhet. Mange er også flinke til å regulere dosene selv innen angitt ramme. Elisabeth forteller at arbeidsdagene hennes vanligvis krever optimal medisinering med fire daglige doser for at hun ikke skal bli for sliten, mens hun kan redusere noe på fritid.

Det heter at medisin i kroppen om kvelden kan forstyrre søvnen. For mange er det motsatt. De trenger roen for å sove ordentlig. Hun er også opptatt av at det er noen forskjeller på preparater basert på metylfenidat som Ritalin og de som inneholder dextroamfetamin som Metamina/Dexedrine. Hun har erfart at de sistenevnte preparatene fungerer best for enkelte grupper som de med dystymi og sen informasjonsbearbeiding (”sluggish cognitive tempo”).

En fascinerende samtale avsluttes med noen motvillige bilder. Jeg tenker at jeg selv har møtt mange, særlig barn og unge med AD/HD, deres lærere og foreldre, lest og skrevet, vært på kongresser. Men dette møtet med ekspert og reflektert pasient i en og samme person har vært utrolig lærerikt. Takk for at du stilte opp Elisabeth, til nytte både for pasienter og fagfolk.

 

Les også

Forskning på AD/HD i Norge I

Mer norsk forskning om voksne med AD/HD

Femti pluss – En studie om det å bli godt voksen med AD/HD

Diagnoser, personlighet, normalitet og avvik: Noen betraktninger

Tilbake til Innsikt-forsiden