Denne litt flåsete innledningen åpner for noen tanker om diagnoser, personlighetstrekk, normalitet og avvik. Går vi ca. 25 år tilbake i tid var ADHD, eller MBD, relativt lite kjent i allmennheten. Blant fagfolk fantes det noen med både interesse og engasjement, men kunnskapsløshet og skepsis var kanskje mer utbredt. Tourettes syndrom (TS) var en sjelden og mystisk tilstand kjennetegnet ved bruk av tabuord på de mest upassende steder, og kanskje noe tics eller ufrivillige bevegelser. I dag er kunnskapen, spesielt om ADHD, mye større i befolkningen. I sin tid var det svært viktig for NK, brukerorganisasjonene og interesserte fagfolk å få fram at ADHD og Tourettes syndrom finnes. Det var viktig å understreke at spesielt ADHD er ganske vanlig, og minne folk på å være forsiktige med å gå ut i fra at svikt i omsorgen, traumer, latskap eller dårlig oppdragelse alltid er forklaringen på overaktivitet, konsentrasjonsvansker, ufrivillige lyder og bevegelser eller impulsstyrt atferd. Fortsatt må dette sies, for også i dag møter man på kunnskapsløshet, og ikke minst det jeg vil kalle for feilinformasjon. Men mediedebatten om ADHD kan også være nyansert, og kritiske merknader om diagnostikk og behandling kan være verdt å lytte til. Som fagfolk må vi i dag ikke bare si at ADHD og TS finnes, men også få fram at alt som rører på seg ikke trenger å være hyperaktivitet. Alle som ikke følger med i timene har ikke nødvendigvis ”ADD”, og over 20 % av barn kan ha perioder med tics.
 

De siste fire til fem årene har vi sett en sterkt økende interesse i allmennheten for høytfungerende autisme, spesielt Aspergers syndrom. Folk flest har fått med seg at autisme ikke nødvendigvis går sammen med utviklingshemning eller språkløshet. Den sosialt hjelpeløse nerden som kan alt om et eller annet sært emne har helt sikkert Aspergers syndrom. Det er en viss fare for at allmennheten begynner å bruke diagnosebetegnelser om relativt vanlige personlighetstrekk. Derfor må vi som fagfolk legge større vekt enn tidligere på å få fram følgende punkter:
 

  • Diagnoser som ADHD, TS og Asperger skal vise seg i oppveksten og vare ved over tid selv om endringer fra dag til dag og situasjon til situasjon ofte er mer regel enn unntak.
  • Gjennom validerte intervjumetoder, observasjoner, normerte spørreskjemaer og tester må det godtgjøres at den symptomatiske atferden ligger på et uvanlig høyt nivå, for eksempel at under 5 % av aldersgruppa vil skåre like høyt.
  • Ikke minst må det dokumenteres at symptomene på ADHD eller Asperger skaper betydelige vansker i hverdagen, og ikke at vanskene skyldes andre ting. Symptomer uten nedsatt funksjon eller belastning / lidelse for personen selv eller omgivelsene gir ikke psykiatrisk diagnose. (Tourettes syndrom er vel faktisk den eneste (?) psykiatriske diagnosen der kravet om nedsatt funksjon ikke er absolutt).
  • Det må også vurderes om symptomene kan være uttrykk for en annen somatisk eller psykiatrisk tilstand, og ikke minst om andre diagnoser også foreligger, såkalt komorbiditet.

Noen fagfolk uttrykker i media bekymring over alle henvisningene med spørsmål om ADHD, i noen grad også om TS og Asperger. Jeg synes det er positivt og en soleklar rett for personen selv, foreldre, lærere eller andre å stille spørsmål. Og hjelpeapparatet skal svare ved å følge faglige retningslinjer og prosedyrer. Noen ganger blir svaret at man for eksempel ser trekk av Aspergers syndrom, men at formelle diagnosekriterier ikke er oppfylt. Samtidig sier kanskje rapporten at ”Asperger – metodikk” og forståelse kan være nyttig i arbeidet med saken. I en annen sak er kanskje svaret at; ja, det foreligger en TS i lett grad, men det er lærevansker og tvang som skaper størst utfordringer og bør fokuseres.
Langt over halvparten av barn og unge med ADHD har minst en tilleggsdiagnose. Det vet alle seriøse fagfolk, og kritikken om at ADHD blir en sekkebetegnelse som tildekker andre vansker treffer i dag dårlig. Det er imidlertid gode faglige grunner til at man i mange saker først behandler ADHD tilstanden, så ser man etter hvert hva som er igjen av lærevansker, atferdsproblemer eller Asperger trekk. Om det brenner i heimen, eller hverdagen domineres av rus, må det selvsagt vurderes annerledes.

Noen av disse problemene knyttet til personlighet, normalitet og avvik, skyldes at diagnoser opererer med kategorier; syk eller frisk. Virkeligheten, særlig når det gjelder utviklingsforstyrrelser og psykiatri, er slik at det er glidende overganger mellom det normale og det sykelige. Da oppstår det gråsoner. Det er for øvrig heller ikke ukjent i somatikken. Hvor går for eksempel de eksakte grensene for sykelig fedme eller høyt blodtrykk?

Hva blir så feil med det oppkonstruerte kasuset i innledningen? Man har ikke ADHD i perioder, men belastninger kan uten tvil forsterke symptomene, og gode opplegg og rammebetingelser i hjem og skole kan i noen tilfeller være tilstrekkelig behandling slik at man faktisk ikke oppfyller diagnostiske kriterier.
Det er korrekt at eksplosivt sinne finnes hos en del av de som har TS. Men sinne inngår ikke i diagnosekriteriene, og de fleste hissigpropper har faktisk ikke TS. Det finnes trolig mye uoppdaget søvnsykdom, forskjøvet søvnfase, restless leg, narkolepsi…., men mandagstrøtthet finner man ikke i diagnosemanualene.
Sosial klossethet, sosial fobi, tilbaketrekning og altoppslukende særinteresser er ganske vanlig. Aspergers syndrom har en forekomst på anslagsvis 0.5 %. Vår venn fra innledningen kan ha en slik diagnose, eller noen av de andre, men ikke nødvendigvis.

Tross alt; korrekte diagnoser, fulgt opp av informasjon og tiltak er viktig. Diagnoser gir føringer for forståelse, behandling og i noen grad rettigheter. Derfor er det viktig at de ikke utvannes, avvises eller misbrukes. Pasientene trenger dem, fagfolkene trenger dem.
 

Relevante artikler:

Hva er hva? – Lærevansker og AD/HD hos skolebarn

Bokomtale: Comorbidities in Developmental Disorders (Clinics in Developmental Medicine)