Barna og deres foreldre ble kontaktet igjen etter 5 år via brev, da barna var 10 – 11 år gamle. Her ble en utvidet versjon av ”Strengths and Difficulties Questionaire” (SDQ) benyttet for å måle aktuell status på

 

a)      Grad av vansker med uro, overdreven aktivitet, distraksjon og uoppmerksomhet

b)      Funksjonssvikt hjemme, blant venner og på skolen

c)      Bruk av helsetjenester for AD/HD-problemer

 

Av de 378 barna i oppfølgingen som opprinnelig var kategorisert som ”high baseline scorers” var 114 elever i gruppe 1 (bare tilbakemelding om barn med symptomer), 81 elever fra skoler i gruppe 2 (bare bok med informasjon om AD/HD og evidensbaserte tiltak), 99 fra skoler i gruppe 3 (både tilbakemelding om elever og bok) og 84 fra skoler i gruppe 4 (uten intervensjon). 109 elever, såkalt ”low baseline scorers” var med i oppfølgingen for å sammenligne resultatene. Barn som hadde høye skår i utgangspunktet hadde fortsatt høye skår fem år etter på hyperaktivitet og uoppmerksomhet, atferdsvansker og problemer med vennskap. Analysene fokuserte først og fremst på effekten av intervensjonen og på prediksjon av utfall på SDQ og bruk av helsetjenester. Konklusjonen er at det ikke kan påvises noen positiv effekt av dette programmet for skolebasert screening og oppfølging av barn med AD/HD. Og enda verre: Barn som fem år tidligere bare ble identifisert med AD/HD-symptomer uten å få ytterligere oppfølging (gruppe 1) hadde mer enn dobbelt så stor sjanse som kontrollgruppen (gruppe 4) for å skåre høyt på hyperaktivitet- og uoppmerksomhet på SDQ. De hadde også flere lærevansker observert i klasserommet og bruk av spesialtjenester for psykisk helse og atferdsproblemer.   

Merkelapper på elever

Dette paradoksale og uventede funnet mener forfatterne kan ha sammenheng med den litt lumske effekten av såkalt ”labeling”, det å sette merkelapper på elevene uten at det følges opp med adekvate hjelpetiltak. Lærere og andre voksne kan for eksempel stille mindre krav og ha lavere forventninger. Forfatterne utelukker heller ikke at ”mislabeling” kan ha hatt en effekt ved at hyperaktivitet kan ha overskygget for eksempel læringsvansker som krever utredning og egne pedagogiske tiltak. Det er en rekke svakheter ved studien som gjør at en del viktige spørsmål blir stående ubesvart.  Blant annet blir det ikke avdekket hvordan lærere mottar og tolker informasjonen om barn med problemer og hvordan denne informasjonen blir brukt videre. Dessverre sier heller ikke artikkelen noe om i hvilken grad legemiddelbehandling var i bruk.

 

Diagnoser er verktøy vi først og fremst bruker for å kategorisere symptomer med det formålet å gi en behandling som spesifikt kan hjelpe den enkelte. Det er et viktig og nødvendig i så vel medikamentell behandling som i annen type behandling og oppfølging. På tross av de mange svakhetene ved den refererte studien, tar vi ikke munnen for full ved å hevde at diagnostisering og kategorisering av funksjonsvansker så tidlig som mulig er nødvendig for at effekten av adekvat medisinsk behandling, og ikke minst tiltak, er nødvendig for at tilrettelegging av læringssituasjonen i skolen skal være best mulig. Og selv om vi vet at en elev har AD/HD, er ikke dette nok for å forstå hva den enkelte har behov for av pedagogisk hjelp. Fordi AD/HD-elever er minst like forskjellig som andre elever må de følges opp med kartlegging av den enkeltes individuelle hjelpebehov. Dette gjelder ikke bare AD/HD, men har også gyldighet for andre diagnoser. For oss her på NK er det da naturlig å nevne Tourettes syndrom og narkolepsi.

Referanse

Sayal, K., Owen, V., White, K., Merell, C., Tymms, P., Taylor, E. (2010); Impact of Early School-Based Screening and Intervention Programs for AD/HD on Children’s Outcomes and Acess to Services. Follow-up of a School-Based Trial at Age 10 Years,  Archieves of Pediatrics and Adolescent Medicin , 2010; 164 (NO. 5). 462-469