En gjenganger i avisenes agurktid er avisoppslag om AD/HD og medisinering. Aftenposten har hatt reportasjer og innlegg om AD/HD flere ganger i sommer, og det har også vært et oppslag i A-Magasinet.  Statistikk og tall fra Reseptregisteret har vært noe av grunnlaget for reportasjene. Men brukes statistikken korrekt? I Magasinet heter det at nesten 17 000 barn i alderen 7-12 år medisineres for AD/HD i Norge. I henhold til Reseptregisteret er det 16788 barn og unge til og med fylte 19 år som har hevet en eller flere resepter for AD/HD i 2009, 14519 av disse var i aldersgruppen 10-19 år.

Barnepsykiatri har hatt dårlige vilkår i Norge. Barne- og ungdomspsykiatrien (BUP) måtte tidligere avvise barn fordi de ikke hadde kapasitet. En politisk satsning gjennom opptrappingsplanen for psykisk helse gjorde at antall ansatte i (BUP) ble doblet fra 1998, da det arbeidet 780 personer innen BUP-systemet. 10 år etter var dette tallet fordoblet. Flere behandlere i spesialisthelsetjenesten gir flere behandlede pasienter. Men ressursene er ujevnt fordelt. Kapasiteten i BUP i Helse Nord var nesten dobbelt så stor som i Helse Vest  i 2007. BUP-avdelinger har vært betjent med pensjonerte spesialister, noe som har vært nødvendig fordi det har vært for få utdannede barne- og ungdomspsykiatere. Helseregion Nord har satset på utdanning av denne gruppen og det sees på produktivitetstall og kapasitet.

For oss som har arbeidet innen AD/HD-feltet i flere tiår er det godt å se at kapasiteten nå er såpass høy de fleste steder at barn som sliter kan få faglig hjelp.

Professor Willy Tore Mørchs logikk er vanskelig å følge når han sier at for mange barn får diagnosen fordi fagfolk er blitt mer oppmerksomme på diagnosen, samtidig med at det er blitt flere fagfolk i BUP-systemet. Når han konkluderer med at mer kunnskap blant fagfolk og flere spesialister i arbeid, gir flere feildiagnoser, er dette en underlig konklusjon. Overlege Einar Heiervang skal ha uttalt ”at mange utredere kun baserer seg på spørreskjemaer og observasjoner fra lærere og andre når de stiller diagnosen”. Siden diagnosen kun kan stilles av godkjente lege- eller psykologspesialister, er uttalelsen forhåpentligvis en misforståelse mellom dr. Heiervang og journalisten i Aftenposten. Det er vanskelig å tro at en forsker som Heiervang oppfatter sine kolleger som så nonchalante.

I 2005 ble 43436 henvist til BUP. 27883 fikk en diagnose og 7671 av disse fikk diagnose hyperkinesi, eller det som kalles AD/HD. Går man så til reseptregisteret ser man at i fra 2004 til 2005 økte antallet barn og unge som ble medisinert for AD/HD med 2860. Med andre ord: majoriteten av de barn og unge som ble diagnostisert fikk ikke medikamentell behandling.

I 2009 publiserte Thorell og kolleger en artikkel på hvordan 79 barn opplevde å bli medisinert for sin AD/HD og viste at barn hadde meget positiv erfaringer . Sammendrag av artikkelen kan leses på www.innsikt.org i nr 3/2009.

Artiklene tar opp et viktig skille, AD/HD og atferdsforstyrrelse. Dette er to separate tilstander, men de kan opptre samtidig hos enkelte. De fleste personer med AD/HD sliter mer med konsentrasjonsvansker og arbeidsminnet enn aktivitet. Det finnes barn som er meget hyperaktive, det finnes barn som sliter med å forstå og respektere grenser og det finnes barn som er direkte uoppdragne. Det er kun den første av disse tre som har AD/HD, og å skille mellom disse gruppene er en av de viktigste oppgavene BUP har. AD/HD og atferdsforstyrrelse er to forskjellige diagnoser.

En interessant utvikling i Norge er veksten blant unge jenter som diagnostiseres og behandles. Denne utviklingen har man valgt å ikke kommentere.

Professor Mørch sier at vi er inne i en så tidlig erfaringsperiode med disse medisinene at det er for tidlig å påvise eventuelle langtidsvirkninger. Medikamentene har vært i bruk i Norge i 50 år, det er få medikamenter som har vært brukt så lenge, og dessverre ser man at mange av de som ikke fikk hjelp senere utviklet et rusmisbruk. Medisinering har vist seg å virke beskyttende mot senere rusmisbruk hos personer med AD/HD. Thorell fant at kun 20 prosent av barna ville slutte med medisiner hvis det var opp til dem og avgjørende for barna var den positive effekten det hadde på deres sosiale liv.

Nasjonalt Kompetansesenter for AD/HD, Tourette Syndrom og Narkolepsi (NK) (se www.nasjkomp.no) og pasientforeningen AD/HD Norge (www. AD/HDnorge.no) har alltid hatt opplæring som en av sine viktigste oppgaver. Foreldre trenger hjelp til å forstå sitt barn og betydningen av å være forutsigbare og tydelige i sin foreldrerolle. Programmet ”De utrolige årene” som professor Mørch har introdusert i Norge, har vist seg meget effektivt. For foreldre og foresatte er det meget viktig å få innsikt og forståelse av hva deres barn sliter med og hvordan dette best kan behandles. To tidligere tillitsvalgte i AD/HD Norge har laget kurs for barn, foreldre, ungdom, samlivskurs der en eller begge av partnerne har AD/HD og besteforeldrekurs. Nylig holdt NK et kurs for voksne med AD/HD over 50 år. Behovet er stort og det er viktig at BUP og DPS kan tilby gode og varierte kurstilbud, avhengig av pasientens behov.

For noen er forståelse tilstrekkelig for å takle de vanskene AD/HD gir. For andre kan medisinering være den viktigste faktoren som gjør at de klarer å følge med på skolen, i arbeidet, at de klarer å tilegne seg kunnskap og holde på gode sosiale relasjoner.