Bakgrunn

Kardinalsymptomene ved narkolepsi er hypersomni og søvnanfall på dagtid og katapleksi (kortvarig tap av muskeltonus, utløst ved brå emosjonelle stimuli). I tillegg foreligger ofte assosierte symptomer som hypnagoge hallusinasjoner og søvnparalyse, automatismer, overfladisk avbrutt nattesøvn, mareritt og parasomnier. Diagnosen baseres på sykehistorien og påvisning av REM-søvn i minst to innsovningstester ved MSLT (multippel søvnlatenstest). Sykdommen knyttes til vevstypen HLADQB1* 0602, som foreligger hos ca. 95 % av alle med narkolepsi og katapleksi. Siden også ca. 25 % av den øvrige befolkningen har denne vevstypen, kan påvisning ikke benyttes diagnostisk.

I 1996 ble det påvist et nytt peptid i hypothalamus av den norske forskeren Kaare Gautvik. Peptidet fantes i to varianter og ble kalt hypokretin-1 og hypokretin-2, og har nevroeksitatoriske egenskaper med regulerende funksjon på våkenhet og søvn. Funnet ble raskt ført videre av andre forskere. Man fant at hunder med narkolepsi manglet reseptorer for hypokretin, og mus som manglet hypokretin fikk narkolepsilignende symptomer. Mange, men ikke alle, pasienter med narkolepsi med katapleksi viste seg å ha sterkt redusert eller manglende hypokretin-1 i spinalvæsken. Hypokretinmåling som diagnostisk virkemiddel blir derfor nå evaluert.

I den norske studien ønsket man å kartlegge hvilke kliniske karakteristika ved narkolepsi som var assosiert med redusert mengde hypokretin-1 i spinal- væsken. Til sammenligning ble også en gruppe pasienter med idiopatisk CNS-hypersomni undersøkt, i tillegg til en kontrollgruppe uten søvnsykdom.

Pasienter og metode

Studien omfattet pasienter som tilfredsstilte de internasjonale kriteriene for narkolepsi med eller uten katapleksi, og pasienter med idiopatisk CNS-hypersomni. Studien omfattet 64 pasienter, 47 med narkolepsi og katapleksi, 7 med narkolepsi uten katapleksi, og 10 med idiopatisk CNS-hypersomni. Pasientene ble intervjuet for nøyaktig beskrivelse av sykdommen og fylte ut et spørreskjema med detaljerte spørsmål om søvnvaner, søvnighet på dagtid, assosierte symptomer og sykdommens varighet og behandling. Dessuten fylte alle som anga katapleksi ut et eget skjema hvor de ga detaljerte opplysninger om utløsende faktorer, anfallenes hyppighet, varighet, affiserte muskler og respons på medikamentell behandling. Resultat av polysomnografi og MSLT ble også vurdert.

Alle pasientene ble spinalpunktert og spinalvæsken analysert for hypokretin-1. Dessuten ble det gjort bestemmelse av vevstype HLADQB1*0602 der dette ikke allerede forelå. 50 pasienter uten søvnsykdom, som ble spinalpunktert som ledd i utredning av andre nevrologiske tilstander, ble brukt som kontroller for spinalvæskeundersøkelsene. Analysen av hypokretin-1 i spinalvæske ble utført som RIA (radioimmunoassay).

Resultater

Hypokretin-1 og vevstype
43 av de 47 pasientene med narkolepsi og katapleksi hadde vevstypen HLADQB1*0602. Av disse 43 pasientene skilte en gruppe på 31 pasienter (72 %) seg klart ut med betydelig reduserte hypokretinverdier (under 140 pg/ml). Gruppene med narkolepsi uten katapleksi og idiopatisk CNS-hypersomni hadde hypokretinverdier innenfor normalområdet, og for-deling av HLA-type som i normalbefolkningen.

Hypokretin-1-nivå og sykdomsvarighet
Gjennomsnittsalderen ved de første symptomene på narkolepsi med katapleksi var 15 og 16 år for pasientene med henholdsvis lave og normale hypokretinverdier. Sykdomsvarighet ble beregnet som tiden fra første symptom til tidspunktet for studien, med gjennomsnittsvarighet 26 år (1–60) for pasienter med lav hypokretin, og 22,5 år (9–50) for de med normalt hypokretinnivå. Resultatene viste intet samsvar mellom sykdomsvarighet og hypokretinnivå, verken hos gruppen med lave verdier eller gruppen med verdier innenfor normalområdet, men skilte klart mellom to separate pasientpopulasjoner, uavhengig av sykdomsvarighet.

Hypokretin-1-nivå og klinisk beskrivelse av katapleksi
90 % av pasientene med lave hypokretinverdier anga affeksjon av ansikts-, kjeve- og nakkemuskulatur, mens bare 50 % av pasientene med normalt hypokretinnivå anga affeksjon av disse muskelgruppene. Svakhet i bena var derimot like hyppig hos begge gruppene (90–100 %). Utløsende faktorer var også like for begge gruppene, med latter som vanligst utløsende årsak.

”72 % av disse norske pasientene er en egen sykdomsgruppe med sterkt redusert hypokretin”.

Hypnagoge hallusinasjoner og søvnparalyse
Hypnagoge hallusinasjoner og søvnparalyse ble rapportert i alle diagnosegruppene uten at det ble funnet noen signifikant forskjell i hyppighet.

Slektninger med søvnsykdom
40 % av pasientene med katapleksi, både med lave og normale hypokretinverdier, oppga å ha en eller flere nære slektinger med lignende søvnsykdom, mens pasientene med idiopatisk CNS-hypersomni eller narkolepsi uten katapleksi bare oppga henholdsvis 3 og 1 affisert slektning.

Konklusjon

Måling av hypokretin-1 i spinalvæsken definerer 72 % av norske pasienter med narkolepsi, katapleksi og positiv HLA-type som en egen sykdomsgruppe med sterkt redusert hypokretinmengde. Disse har mer omfattende muskelaffeksjon under de kataplektiske episodene, med hyppigere affeksjon av muskulatur i ansikt og nakke, enn pasientene med normal hypokretinmengde. Det var ingen korrelasjon mellom sykdomsvarighet eller hyppighet av hypnagoge hallusinasjoner og søvnparalyse og hypokretinnivå.

Studien bekrefter at både polysomnografi (PSG), MSLT, HLA-typing og hypokretinbestemmelse fortsatt har sin plass i utredning av narkolepsi. Man bør vanligvis starte med PSG og MSLT. Hypokretinmåling vil bekrefte diagnosen i de fleste, men ikke alle, HLADQB1*-positive pasienter med katapleksi, og vil særlig være nyttig der MSLT ikke kan utføres eller gir inkonklusivt resultat.

Alle pasientene med idiopatisk CNS-hypersomni eller narkolepsi uten katapleksi hadde normal mengde hypokretin-1 i spinalvæsken. Det ble heller ikke påvist andre biokjemiske eller kliniske forskjeller mellom disse to diagnosegruppene. 

Mona Skard Heier er spesialist i nevrologi og klinisk nevrofysiologi.

 

Sørg for at du siterer riktig fra denne artikkelen:
Heier, M S (2007): Hypokretinnivå i spinalvæsken og sykdomskarakteristika hos norske pasienter med narkolepsi og idiopatisk CNS-hypersomni..
 INNSIKT;4:15-17 

TRYKK HER FOR Å LESE FLERE ARTIKLER I SAMME UTGAVE