Dagsavisen selger Ritalin dyrt

Dagsavisen meldte i høst at man kan få kr 300 for en Ritalintablett. Vi som har fulgt med i feltet noen år har hørt priser ned i kr 10, og utsagn fra politiet om at noe ulovelig omsetning foregår. Men de som virkelig er ute etter piller søker nok andre ting enn Ritalin: Skal du svelge unna for å få et ”kick” må du visstnok opp i ca. 20 tabletter. Så trolig får du mer potente varer for kr 6.000. Når det er sagt, all ulovlig omsetning av medisin må tas på alvor, og de voksnes ansvar for at barn og unge tar medisinen som legen forskriver, må understrekes. Samtidig skal myndig-hetene sørge for strenge forskrivningsregler, men som samtidig gir riktig hjelp i tide, til riktig person.

Samme Dagsavisen kan også fortelle om en alarm-erende økning i medisinbruken i år. 8.2 mill dagsdoser selges i 2007 får vi vite, og det flere måneder før året er omme. Vi andre må nok som vanlig vente til neste vår før 2007-tallene foreligger fra Reseptregisteret. Hvordan medisinbruken i Norge og Norden virkelig utvikler seg, kan dere lese i NK-info 2/2007 og 3/2007.

Helseministeren og fastlegens dilemma

Sylvia Brustad skal dessuten ha lovet for lenge siden at ”forbruket skal ned”. Det hun virkelig har sagt er at vi må følge medisin-utviklingen nøye. Så dette er forhåpentligvis et nytt eksempel på slumsete journalistikk: Ingen helseminister kan vedta hvor mye det skal brukes av bestemte medisiner i behandling av pasienter. Hvis hun gjorde det, burde hun som en del andre statsråder heller kalles inn på teppet framfor å tas til inntekt for folk som villeder.

Fastlege Strøno i Telemark fortalte nå i november til Dagbladet og TV2 at han nekter å overta forskrivningsansvaret for Ritalin fra BUPP. Han begrunner det delvis med dårlig informasjon fra spesialistene i BUPP, og delvis begrunner han det faglig. Hvis BUPP ikke sender gode epikriser som viser hva de bygger sin utredning på, og ikke er tilgjengelig for spørsmål og råd etter at medisineringen er overført, så har dr. Strøno god grunn til å være misfornøyd.

Men jeg undrer: Overtar ikke Strøno til daglig ansvaret for langt mer krevende og potensielt farlig medisinering fra spesialisthelsetjenesten på andre helseområder, uten å skrive i avisen om det?

Strøno mener også at det nå er vist at medisinering ved AD/HD ikke virker som man før trodde. Tre års oppfølging av den store amerikanske MTA-studien viser at det går omtrent like godt eller dårlig med alle fire behandlingsgruppene, medisin eller ei. Studien som sammenliknet fire ulike behandlingstilbud i 14 måneder ble avsluttet etter denne perioden. Da var reduksjonen i AD/HD-symptomer klart størst hos de som fikk godt oppfulgt medisinering. Etter 36 måneder ses ikke denne forskjellen. Vi må imidlertid anta at en del av de som kun fikk psykososiale tiltak har begynt med medisin. Noen av de som fikk tett medisinoppfølging kan ha sluttet, og færre eller flere av de som fikk såkalt vanlig kommunal behandling kan bruke medisin. Dette gir knapt grunnlag for noen slutninger i det hele tatt. Problemskårene for alle de fire gruppene er lavere i dag enn før oppstart av studien. Det kan bety at de samlede tiltak har hatt en effekt.

Tabloide piller

I november kom det også en bok fra Sivertsen og Tranøy kalt ”Piller på avveie”, tatt opp til debatt på TV2. Stor takk til Knut Bronder i ADHD Norge og Sølvi Glevoll som mor for klar tale i programmet ”Tabloid”. Tranøy og Sivertsens poeng er at vi doper ned naturlig virketrang og livsglede hos barn for at de voksne skal få fred. Sølvi Glevoll beskrev levende hvordan hennes sønn selv var plaget av ”maur i magen”, svikt i konsentrasjon og uoverveide handlinger. Det var han, og ikke mor som trengte medisinene. Forfatterne har imidlertid et viktig etisk poeng, men avsporer all saklig debatt med sine ekstreme og uholdbare påstander. Det finnes noen som ved medisinering blir roligere, men tristere. Som regel forsvinner tristheten etter kort tid eller ved redusert dose, men ikke alltid. Det overordnede perspektivet på all behandling av barn må være om barnet samlet sett får det bedre.

Overdiagnostisering av AD/HD?

Heiervang et.al. sin undersøkelse fra Bergen, der de fant en forekomst av AD/HD på 1,7 %, trekkes fram i media som det endelige svaret. Undersøkelsen er seriøs og viktig, men visker ikke bort andre gode internasjonale undersøkelser som kommer ut med en forekomst på 3-5 %. Metodevalg kan alltid diskuteres ved undersøkelser av denne karakter. Heiervang gjennomgikk nylig undersøkelsen på det første møtet i Norges nye ”Forskningsnettverk for ADHD” på Gardermoen (se referat fra Gardermoen, s. 18).

Man kan i alle fall ha to alvorlige innvendinger mot Bergensundersøkelsen: 1) Foreldre til barn med AD/HD som er i vellykket behandling vil ikke nødvendigvis krysse av på så mange problemer på spørreskjemaet SDQ at de fanges opp. For alt vi vet kan dette utgjøre 1 %. 2) Forekomsttallene de fant for jenter var bare 10 % av forekomsten blant gutter, altså nesten ingen ting. Dette er helt på tvers av de senere års forskning som har konkludert med kjønnsfordeling på 1:2 eller 1:3. Bergensundersøkelsen er derfor et blant flere bidrag om forekomsten av AD/HD, ikke det endelige svaret. 

 

Sørg for at du siterer riktig fra denne artikkelen:
Øgrim, G (2007): Kjør debatt!
 INNSIKT;4:6-7 

TRYKK HER FOR Å LESE FLERE ARTIKLER I SAMME UTGAVE