Er det verre å være deprimert for kvinner med AD/HD enn for andre?

I aprilnummeret gir forfatterne oss ny innsikt i sammenhengen mellom AD/HD og depressiv lidelse hos unge kvinner og tenåringsjenter. Forfatterne tar utgangspunkt i at kombinasjonen AD/HD og depresjon er vel dokumentert. Videre, fortsetter de, tyder mye på at kombinasjonen av de to diagnosene går igjen i familier, og personer som er rammet av de to diagnosene sammen synes å ha særdeles dårlige utsikter. Forfatterne viser også til sine langtidsstudier av gutter med og uten AD/HD som viser at gutter med komorbid AD/HD og alvorlig depresjon også var spesielt utsatt for bipolar lidelse, dårlig psykososial fungering, hyppigere psykiatriske innleggelser og et mer kronisk forløp enn andre gutter med AD/HD. Forfatterne stiller spørsmålet om disse funnene også er gyldige for kvinner.

Jenter mer familiært disponert for depresjon enn gutter

I ett av de få kontrollerte langtidsstudiene av jenter med AD/HD er det funnet at de allerede i løpet av barndommen er mer utsatt for en familiær disponert depressiv utvikling sammenlignet med jenter i kontrollgruppen. Dette står i kontrast til tidligere funn hos gutter med AD/HD, hvor mer miljømessige risikofaktorer synes å ha utløst depresjonen. Det ser dermed ut til at de representerer en undergruppe av AD/HD som arter seg annerledes enn depresjon hos gutter og unge menn med AD/HD. Det trengs derfor ny forskning for å forstå mer av dette. Formålet med den aktuelle studien var å foreta en nøye granskning av forbindelsen mellom AD/HD og depresjon hos unge kvinner, med fokus på bl.a. depresjonens forløp og det kliniske bildet hos deprimerte unge kvinner med og uten AD/HD. Hypotesen, basert B.a. på grundige litteraturstudier og egne funn som forskergruppen hadde gjort tidligere, var at depresjon hos unge kvinner med AD/HD har et mye alvorligere forløp enn depresjon hos unge kvinner uten AD/HD.

Omfattende registrering

Grunnlagsmaterialet for studien var 140 jenter med AD/HD og 122 uten AD/HD. Studien omfatter dermed et av de største utvalg avjenter med AD/HD. Studien omfatter også en femårsoppfølging av disse jentene. Det var ikke foretatt måling av kliniske intervensjoner i tiden imellom. Alderen var mellom 6 og 18 år ved oppstart. Jenter og unge kvinner uten AD/HD ble rekruttert fra en sammenlignbar befolkningspopulasjon, henvist til klinikken ut fra depressive symptomer. Denne gruppen ble nøye gjennomgått med tanke på AD/HD-diagnosen. Kun de som kom igjennom det siste og strengeste rekrutteringstrinnet uten å oppfylle AD/HD-diagnosen, kom med i kontrollgruppen. Den amerikanske diagnosemanualen DSM-III-R ble brukt ved de første vurderingene da DSM-IV ennå ikke var ferdigstilt. Disse vurderingene er senere justert i henhold til DSM-IV. Diagnose ved oppstart og etter fem år ble nøye kontrollert av et team av spesialister i psykiatri og psykologi som selv ikke hadde møtt pasientene. Depresjonen ble bare godtatt dersom episodene var av moderat eller alvorlig grad. Langtidsforløpet av depresjonen ble vurdert ut fra debutalder og varigheten av de depressive symptomene, samt varighet av behandlingen. Angst ble inkludert som komorbid diagnose dersom pasientene slo positivt ut på to eller flere angstmål. Foreldrenes psykiatriske historie ble kartlagt ved oppstart på grunnlag av kliniske intervjuer. I tillegg ble sosioøkonomisk status og konfliktnivå innad i familien registrert.

Femdobling av risikoen for depresjon

Ved oppstart hadde vel 40 prosent av jentene med AD/HD en alvorlig depresjon med moderat til alvorlig funksjonssvekkelse. Denne forekomsten er noe høyere enn den gjennomsnittsrisikoen som Russel Barkley opererer med. Den står også i kontrast til at kun ni prosent av jentene med bare depresjon var like alvorlig rammet. Det var ingen forskjeller med hensyn til sosial klasse mellom de to gruppene. Men ved oppfølgingen etter fem år var det klart flest jenter med både AD/HD og depresjon som hadde opplevd familieoppløsning. Jenter med AD/HD hadde dessuten en risiko som var mer enn fem ganger større enn risikoen hos jenter uten AD/HD for å utvikle en livslang depresjon. Når det ble justert for komorbide tilstander som bipolar lidelse, rusmiddelmisbruk, alvorlige atferdsvansker og angstlidelse, ble risikoen halvert. Den var imidlertid fortsatt 2,5 ganger høyere, som også er statistisk signifikant.

Depresjon og AD/HD – ulik virkning på tilleggsvansker

Debutalder på under 10 år for depresjonen var også betydelig lavere hos jentene med AD/HD og depresjon sammenlignet med jentene i den andre gruppen. Disse hadde i gjennomsnitt passert 12 år med god margin før debut. Depresjonen var også mer varig, i gjennomsnitt nesten 6 år sammenlignet med under 3 år hos deprimerte jenter uten AD/HD. Jenter med AD/HD hadde også hatt mer intensiv behandling, flere hospitaliseringer og mer legemiddelbruk i behandlingen av depresjonen, i tillegg til at suicidale tanker var til stede i langt høyere grad. Tilstedeværelse av både depresjonen og AD/HD ved oppstart ser ut til å være uavhengige prediktorer for senere depresjon ved oppfølgingen. Depresjonen synes å øke risikoen for andre vansker som rusmiddelmisbruk og rusmiddelavhengighet, angst og senere alvorlig depresjon. Dette uavhengig av AD/HD-status. AD/HD øker risikoen for maniske episoder og alvorlige atferdsvansker, i tillegg til senere depresjon. Både depresjonen og AD/HD ved oppstart synes dermed hver på sin måte å ha negativ innvirkning på den psykososiale fungeringen ved oppfølgingen. Depresjon tredobler også risikoen for seksuell debut, og seksdobler risikoen for graviditet. AD/HD har en negativ innvirkning på skolegang og kognitive ferdigheter.

Tidlig oppdagelse – riktig hjelp

Funnene indikerer at depresjon som viser seg sammen med AD/HD er en svært alvorlig kombinasjonstilstand som fortjener mye større fokus enn det den har hatt i det kliniske arbeidet og i forskningen. Funnene er i tråd med det som allerede er kjent fra litteraturen, at det er en betydelig overrepresentasjon av depresjon hos både jenter og gutter med AD/HD. Tidlig symptomdebut bør tas ekstra alvorlig, enten det er snakk om AD/HD eller depresjon. Dette for at adekvate behandlingstiltak kan påbegynnes så tidlig som mulig, og at en dermed kan optimalisere videre utvikling. Her understrekes det at siden AD/HD og depresjon krever ulike behandlingstilnærminger, er det viktig at en eventuell komorbiditet mellom de to diagnosene blir fastslått slik at behandlingsalternativene blir satt opp og vurdert i sammenheng.

Studien er kanskje en av de største og mest omfattende som er gjennomført hittil, når det gjelder jenter med og uten AD/HD. Det er også en styrke ved studien at det er så omfattende kartlegging av andre psykiatriske diagnoser og at den har en longitudinell design med oppfølging etter fem år med lite frafall. Det er likevel et par viktige begrensninger som må nevnes. For det første er det lite fokus på behandling og effekten av denne. Videre mener forfatteren at forekomsttallene for depresjon hos unge kvinner er lite kjent. Så her må det forskes videre.

 

Sørg for at du siterer riktig fra denne artikkelen:
Midtlyng, E (2008): Ny innsikt om AD/HD og depresjon hos unge kvinner.
 INNSIKT;2:23-25

TRYKK HER FOR Å LESE FLERE ARTIKLER I SAMME UTGAVE