Ved Sykehuset Levanger tok det nesten fire år før voksne pasienter henvist for AD/HD fikk bekreftet diagnosen. AD/HD er også kraftig underdiagnostisert sammenlignet med internasjonale studier.

Psykolog Inga Kristine Kristiansen Blikø har undersøkt omfanget av voksne med diagnosen AD/HD ved Sykehuset Levanger, samt komorbiditet og problembelastning hos disse. Studien er publisert som fagartikkel i maiutgaven av Tidskrift for Norsk Psykologforening. Fagartikkelen består av to deler, der første del omfatter diagnosekriteriene og problemer forbundet med AD/HD. Andre del presenterer selve studien som ble utført i 2003 og 2004. Her gir vi noen korte utdrag av andre del.

Studien bygger på hele kohorten av voksne pasienter ved Psykiatrisk klinikk, Sykehuset Levanger med diagnosen AD/HD (etter ICD-10) satt som tentativ eller endelig diagnose etter at det i 1997 ble tillatt å tilby voksne med diagnosen behandling med sentralstimulerende legemidler. Grunnlaget var registreringer i sykehusets pasientadministrative system PAS fram til 31. august 2003. Opptaksområdet var de ti sørligste kommunene i Nord- Trøndelag. Befolkningsgrunnlaget i 2003 var ifølge Statistisk sentralbyrå 88 371, og av disse var 63 560 over 19 år. Det ble registrert at 55 pasienter hadde AD/HDdiagnosen, dette tilsvarer 0,09 prosent av befolkningsgrunnlaget over 19 år.

Flertallet av disse (71 prosent) var henvist fra primærlege i førstelinjetjenesten, 23 prosent var henvist fra andre klinikker i andrelinjetjenesten. 5 prosent kom som henvendelser fra bekymrede foreldre. Da studien ble avsluttet hadde 90 prosent fått endelig bekreftet AD/HD-diagnose, mens 10 prosent hadde fått diagnosen avkreftet. Forholdet menn/kvinner var 3,6/1. Av de som ikke fikk diagnosen var forholdet her 2/1. Studien går også gjennom komorbide diagnoser, alder for første kontakt med det psykiskehelsevernet, sivilstand, skolegang, jobbstatus og økonomi. I tillegg ble registreringer av kriminell aktivitet som var lagt inn i systemet, gjennomgått.

Blikø viser til at internasjonale studier har en forekomst av komorbide lidelser på minst 75 prosent. Bare 40 prosent av materialet hun har gjennomgått hadde en eller flere tilleggsdiagnoser etter at de har fått påvist AD/HD. Både rusmiddelmisbruk og angstlidelser er mindre representert i materialet sammenlignet med andre studier, mens affektive diagnoser er omtrent som forventet. Studien bekrefter funn fra andre undersøkelser med hensyn til symptom- og funksjonsbelastning, blant annet i forbindelse med sivilstand, skolegang og arbeidsliv.

Blikø mener at det kan stilles spørsmål ved den kliniske diagnosepraksisen, og at helseforetaket må se på muligheten for å øke fagfolkenes kompetanse på dette området som et tiltak for å sikre kvaliteten ved fastsettelse av diagnose. Kunnskap og erfaring med utviklingspsykologi og nevropsykologi kan også være et viktig bidrag for å bedre diagnosepraksisen, blant annet ved at informasjonen som blir hentet inn da blir vurdert mer i henhold til kriteriene for AD/HD-diagnosen. Videre mener hun at en vurdering av pasientenes eksekutivfunksjoner gjennom i større grad å få utført testing, også vil bidra til økt kvalitet i diagnosearbeidet.

Artikkelen kan lastes ned gratis fra maiutgaven av Tidskrift for Norsk Psykologforening på www.psykologtidsskriftet.no

 

Sørg for at du siterer korrekt fra denne artikkelen:
Midtlyng, E (2008): Lang tid for å få diagnose hos voksne nordtrøndere med AD/HD. INNSIKT;2:18-19

TRYKK HER FOR Å LESE FLERE ARTIKLER I SAMME UTGAVE