Dr. David Coghill fra universitetet i Dundee,Section of behavioral science, og professor Joseph Sergant fra universitetet i Amsterdam, Facultait der Psychologie en Pedagogikk, hadde en grundig innledning om studien og ledet deretter diskusjonen som fulgte. Begge er sterkt involvert i det europeiske forskningssamarbeidet på AD/HD, professor Sergeant som koordinator for European network on hyperkinetic disorders (Eunethydis).

BBC, alltid etterrettelig? Dr. David Coghill tok utgangspunkt i en presentasjon som ble holdt av professor Eric Taylor på AACAP – møtet i Boston, høsten 2007. Siden artikkelen som oppsummerer funnene i oppfølgingsstudien allerede er referert i INNSIKT, nøyer vi oss her med noen av hovedpoengene til Coghill. Med et litt oppgitt sukk startet han med en henvisning til et tabloidoppslag som BBC Panorama hadde om MTAstudien i november 2007. Overskriften var at AD/ HD-medisiner ikke virker på sikt. Coghill understreker at det som virkelig bør interessere oss er tolkningene av disse funnene, og hvordan forskere kommuniserer dette. Han peker på at selve MTA-studien i sin opprinnelige form hadde en rekke svakheter, og de metodiske svakhetene blir ikke mindre med oppfølgingsundersøkelsene.

Redusert kontroll og behandlingsintensitet

Opphevelsen av randomiseringsbetingelsene etter at hovedstudien ble avsluttet i 1999, førte til at pasientene og deres familier fritt kunne velge den behandlingen som passet dem best, uten ytre pålegg fra MTA-ledelsen. Dette kan ha bidratt til at alle fikk et rimelig brukbart utbytte av behandlingen, men kontrollen med hvilken komponent av behandlingen som gir effekt, er ikke lenger til stede. Ingen av deltakerne kunne imidlertid velge å fortsette den intensive behandlingen, enten det var behandling med legemidler eller psykososiale tiltak, dvs. atferdsterapi og skolerettede tiltak. Det er her en mulighet for at effekt av intensitetsnivå som kommer i tillegg til effekt av vanlig god behandling, minsker når intensiteten avtar.

Fortsatt spor av behandlingseffekt

Mangel på kontrollgruppe er den største innvendingen mot hovedstudien. Derfor er det ikke mulig å si noe om i hvilken grad de aktuelle behandlingsalternativene var bedre enn ingen behandling. Coghill understreket at ingen av MTA-forskerne har rapportert at behandlingen ikke har hatt effekt. De er derimot enige om at det er en viss effekt å spore av legemiddelbehandlingen også etter tre år, når en klassifiserer deltagerne etter en annen inndeling enn den opprinnelige behandlingsplanen. En gruppe som fortsatte behandlingen (34 prosent av utvalget) viser gradvis bedring over de tre årene. En annen gruppe som hadde god respons innledningsvis, hadde denne effekten ut de tre årene. En mindre gruppe med god respons innledningsvis, hadde en svekket effekt den siste perioden.

MTA – grunnlag for forbedringer

Coghill oppsummerer avslutningsvis at det ikke er korrekt å betrakte den intensive psykososiale behandlingen (atferdsterapi og skolerettede tiltak) og legemiddelbehandling bare som behandling med korttidseffekt. Når det gjelder den mer langsiktige legemiddelbehandlingen, anbefales det i videre forskningssammenheng å ha kortere avbrudd for å vurdere om det er behov for videre behandling. Det er et stort behov for å studere effekt av langtidsbehandling hvor det blant annet er lagt inn randomiserte forsøk med midlertidige avbrudd i legemiddelbehandlingen. I tillegg nevner Coghill at både atferdsterapien og skoletiltakene gled ut allerede før studien ble avsluttet etter 14 måneder. Det er derfor en mulighet for at effekten av disse tiltakene ble underestimert, enten de ble gitt i kombinasjon med legemidler eller ikke. Videre mener han at vi godt kan stille spørsmål ved om effektmålene som ble brukt har vært tilstrekkelig følsomme for endringer. Dersom de ikke er følsomme nok, er det en fare for at effektmålene over tid vil ha en tendens til å falle ned mot det samme gjennomsnittsnivået.

MTA – flere spørsmål enn svar?

Sammen med professor Joseph Sergeant kommer Coghill med noen ønsker for den fremtidige AD/HD-forskningen. Sergeant understreker at MTAstudien var bredt anlagt, og at den kanskje derfor har reist flere spørsmål enn den har gitt svar. Noe lignende kan sies om den europeiske studien ADORE (Attention-deficit/hyperactivity Disorder Observational Research in Europe). Det er nå, fortsetter han, ønskelig å få undersøkt noen av de hypotesene som kan formuleres på grunnlag av disse studiene. Spørsmål om langtidseffektene av behandling med legemidler og psykososiale tiltak, herunder spørsmål rundt sikkerhet og utviklingsrisiko som virkning på vekst og stoffmisbruk, er kanskje for omfattende til å bli besvart ved en enkel studie.

Flere avgrensede studier - mer kontroll

Her må det utføres mer avgrensede studier som følger strengere medisinske og vitenskapelige metoder. Videre må spørsmål rundt behandlingsintensitet besvares, likeså spørsmål om hva som er de virksomme komponentene av de ulike behandlingstilnærmingene. Og ikke minst: Hvor målrettet må den psykososiale innsatsen være for at den skal gi ønsket effekt? Og er effekten av ulike behandlingstilnærminger forskjellig for ulike grupper? Dette er bare noen av de spørsmålene som nå trenger svar. Sergeant er for øvrig litt betenkt over at det ikke er reist spørsmål ved virkningen av psykososialebehandlingsalternativer i samme grad som virkning av behandling med legemidler.

Mange av problemstillingene som ble nevnt i diskusjonen er også aktuelle for andre diagnoser. Det er vanskelig å rekruttere barn og familier til å delta i studier. Forskerne har derfor en stor og sentral oppgave i å vinne kunnskap og erfaring som når fram til familier, enkeltpasienter og politikere. 

 

Sørg for at du siterer riktig fra denne artikkelen:
Midtlyng, E (2008): MTA-studien - atter en gang.
 INNSIKT;2:14-16

TRYKK HER FOR Å LESE FLERE ARTIKLER I SAMME UTGAVE