Det har lenge vært kjent at personer med narkolepsi ofte er overvektige. I 1934 rapporterte Daniels at halvparten av en gruppe pasienter med narkolepsi fikk en betydelig vektøkning (5–45 kg) ved sykdomsdebut. Dette gjaldt oftere kvinner enn menn, ved hurtig utvikling av symptomer og hos dem som fra starten av hadde stor søvnighet på dagtid. I 1990 fant Kotagal at tre firedeler av barn med narkolepsidebut før puberteten var overvektige, noe som også ble bekreftet av andre undersøkere. I 2004 beskrev Kotagal at barn med narkolepsi hadde høyere BMI (body mass index = vekten dividert med kvadratet av høyden) enn friske kontrollbarn, uansett om barna med narkolepsi hadde katapleksi eller var behandlet med medisiner som ga økt matlyst.

Siden man oppdaget at hypokretinmangel kunne være årsak til narkolepsi med katapleksi, har det vært en økende interesse for energibalansen ved narkolepsi. Hypokretin, også kalt orexin, ble først kjent for å kunne påvirke spiseadferd og stoffskifte. Nerveceller som produserer hypokretin er lokalisert til den laterale delen av hypothalamus, og disse nervecellene kommuniserer særlig med områder som er involvert i regulering av søvnen, men også med nucleus arcuatus, et senter for appetittregulering. Orexin gitt til forsøksdyr har ført til en doseavhengig økning av både mat- og vanninntak og stoffskifte. Dessuten har faste gitt økt syntese (nydannelse) av orexin, noe som tyder på at de orexinproduserende nervecellene i hjernen ”registrerer” forsøksdyrets ernæringsstatus og aktiverer det til å lete etter mat. At dette stemmer, underbygges av forsøk med mus som mangler orexin, som viser seg å spise mindre enn friske kontroller. Redusert matinntak er ikke forbundet med vekttap hos disse musene, som derimot har normal BMI eller utvikler fedme senere. Dessuten er de hypoaktive om natten, som normalt er deres aktive periode. Samlet tyder dette på at musenes stoffskifte er redusert. Gjeldende hypotese er derfor at hypokretinmangel senker både appetitt og energiforbruk, men at energiforbruket reduseres i sterkere grad, slik at resultatet blir vektøkning.

For å finne ut om denne hypotesen også gjelder for mennesker med narkolepsi, gjennomførte forfatterne av ovennevnte artikkel en kontrollert pilotstudie av 13 pasienter, tilfeldig utvalgt av en gruppe på 500 pasienter med narkolepsi fra en poliklinikk for søvnsykdommer ved et universitetssykehus i Paris. Pasientene var i alderen 20–39 år og med en overvekt av kvinner (9/13). Narkolepsidiagnosen var stilt på grunnlag av kliniske symptomer, søvnregistreringer (polysomnografi og multippel søvnlatenstest) og HLA-typing, men hypokretinmåling i spinalvæske var ikke utført hos noen. 7 av de 13 hadde ”typisk” narkolepsi med vevstype HLADQB1*602 og sikker katapleksi, slik at man mistenkte at disse pasientenehadde hypokretinmangel. Seks hadde ”atypisk” narkolepsi, dvs. at de var HLA-negative eller manglet/ hadde atypisk katapleksi. Kontrollgruppen besto av 9 friske personer matchet for alder, kjønn og etnisk bakgrunn. Da studien ble gjennomført hadde pasienter og kontrollpersoner vært fri for medisiner i minst 2 måneder, og pasientene hadde hatt symptomer på narkolepsi i gjennomsnittlig 11 år (1–47 år). Energibalansen ble evaluert ved å måle BMI, og energiforbruket i hvile ble målt ved hjelp av kalorimetri. Daglig mat- og vanninntak ble registrert i tre dager, og kaloriinntaket ble beregnet av en ernæringsfysiolog. Plasmanivåer av en rekke hormoner (unntatt leptin) ble målt. Spisevaner ble vurdert av en trenet psykolog ved hjelp av tre forskjellige psyko-metriske tester (EAT-40, EDI-2 og CIDI-2), og depressive trekk ble bedømt ved skjemaet MADRS.

Resultater

Pasientene med narkolepsi hadde høyere BMI (median BMI 25,8 kg/m²) enn kontrollpersonene (median BMI 22,9 kg/m²), men forskjellen var ikke statistisk signifikant. 7 av 13 med narkolepsi og 1 av 9 kontrollpersoner var overvektige. Det var ingen forskjell i BMI mellom de med ”typisk” og ”atypisk” narkolepsi, eller mellom pasienter med nylig debutert narkolepsi (< 3 år) og de øvrige. Når det gjaldt basalstoffskiftet, hadde dette tendens til å ligge lavere hos narkolepsipasientene enn kontrollene. Bare de med ”typisk” narkolepsi, som altså ble antatt å ha hypokretinmangel, hadde tilbøyelighet til å spise mindre enn kontrollene. Dette tyder på at hypokretinmangel i seg selv kan senke både basalstoffskifte og matinntak hos mennesker, slik det ble vist i dyreforsøk. De narkolepsipasientene som var overvektige (BMI over 25 kg/m²), spiste halvparten så mye (målt i kcal/dag) som pasienter med normal vekt.

Det var ingen avvik mellom gruppene når det gjaldt plasmanivåer for glukose, kortisol, thyroideahormoner og kjønnshormoner. Gjennomsnittlig prolaktinnivå var derimot dobbelt så høyt i narkolepsigruppen som hos kontrollgruppen. Et bifunn var at tre av narkolepsipasientene hadde sviktende funksjon av skjoldbruskkjertelen. To av dem var behandlet med thyroideahormoner før studiens start, mens hos den tredje ble tilstanden diagnostisert ved inklusjon i studien.

Pasientene med narkolepsi hadde høyere EAT-40- score og oftere symptomer på bulimi enn kontrollpersonene, og disse symptomene opptrådte uavhengig av om de hadde en depressiv sinnsstemning eller ei. Alt i alt tydet funnene på en lett spiseforstyrrelse, som ifølge DSM-IV kunne klassifiseres som ”Eating Disorder Not Otherwise Specified”. Det er verdt å merke seg at nesten alle med narkolepsi som hadde symptomer på bulimi (83 prosent), var overvektige. Da pasientene med narkolepsi ble intervjuet om bakgrunnen for sine spisevaner, nevnte flere at de entenavsto fra et måltid eller la i seg store mengder mat som et middel for å motvirke den sterke søvntrangen på dagtid.

Konklusjoner

  • Både senket basalstoffskifte og mindre forandringer i spisemønsteret, snarere enn i selve kalori - inntaket, kunne forklare den positive energibalansen som førte til overvekt hos pasientene med narkolepsi.
  • Omtrent halvparten av narkolepsipasientene hadde lette symptomer på spiseforstyrrelser. Siden det var en overvekt av kvinner som deltok i undersøkelsen, kan andelen med spiseforstyrrelser ha blitt for høy.
  • Forandringer i spisemønsteret hos pasienter med narkolepsi kan tenkes å være et virkemiddel både for å kontrollere kroppsvekten og å unngå søvnighet på dagtid.
  • Antall pasienter som inngikk i den aktuelle studien var lite, så det vil være behov for bekreftelse av de interessante resultatene i større studier. 

 

Sørg for at du siterer riktig fra denne artikkelen:
Wannag, E (2008): Overvekt ved narkolepsi.
 INNSIKT;2:10-12

TRYKK HER FOR Å LESE FLERE ARTIKLER I SAMME UTGAVE