Sammenlignet med for eksempel Attention Deficit Hyperactivity Disorder: A handbook for diagnosis and treatment (Russell Barkley red., 3. utg. 2006) når ikke denne opp, hverken i antall sider eller bredde. Men den er på ikke mindre enn 465 sider med tett og flytende tekst. Og selv om tittelen sier at dette handler om voksne, har boka et livsløpsperspektiv samtidig som den tar for seg de aller fleste av livets arenaer. Med kapitler som handler om skole og arbeid og om rusmidler, helse, livsstil, penger, bilkjøring, seks, parforhold, familedannelse og oppdragelse. I tillegg til historie, forekomst hos voksne og diagnostiske kriterier. Så her vil jeg si boken innfrir mursteinsformatet både i antall sider og faglig bredde.

Noe av det som gjør denne boken interessant er at forfatterne tar utgangspunkt i to store studier. Det ene, The Milwaukee study, som er en longitudinell studie, ble påbegynt så tidlig som i 1979. Enda mens DSM II, som manglet eksplisitte kriterier for AD/HD, fortsatt var i bruk. Da denne studien startet var barna i alderen 4 - 12 år, de ble fulgt opp første gang da de var i alderen 12 - 20, og igjen da de var i alderen 19 - 25 år. Alle ble evaluert når de hadde passert 27 år. Det andre ble utført ved University of Massachusetts Medical School. Her ble voksne med AD/HD-diagnosen som var henvist til klinikken sammenlignet både med en gruppe voksne som hadde fått andre diagnoser og en kontrollgruppe av voksne uten diagnose. Denne er omtalt som UMASS studien. Forfatterne bruker disse to studiene, sammen med en rikholdig referanseliste til andre anerkjente studier, som utgangspunkt for å forstå hvordan AD/ HD utvikler seg og endrer karakter opp gjennom årene. Og de antyder langt på veg at voksne som fikk behandling for AD/HD som barn, og voksne som først har fått diagnose og behandling etter at de ble voksne, kanskje er to litt forskjellige grupper. Det er samme tilstanden, men komorbiditet og mange andre forhold er forskjellige. Ikke minst at den ene gruppen har mottatt hjelp og behandling i barne- og ungdomsår. Forfatterne understreker behovet for mer forskning på dette.

Denne boka har en klar målsetting om å ha innflytelse på den neste versjonen av den amerikanske diagnosemanualen, DSM-V, som lanseres i 2012. Her legges det inn sterke argumenter for å endre alderskriteriet for symptomer slik at kravet blir debut før 14-16 år i stedet for før 7 år slik det er i dag. De drister seg også til å foreslå at alderskriteriet fjernes helt. Når voksne som tilfredsstiller alle kriteriene for diagnosen sammenlignes med voksne som fyller alle kriteriene fullt ut minus alder (late onset) viser det seg at gruppene er så godt som helt like med hensyn til symptomer og alvorlighetsgrad. De argumenterer også for å redusere antall kriterier. Symptomet som mest karakteristisk skiller voksne med AD/HD fra voksne uten AD/HD i kontrollgruppen er avledbarhet. De foreslår også å utvikle egne kriterier for voksne. Det siste kanskje mer innlysende og vil gå lettere gjennom enn reduksjon av kriterier. Men det gjenstår til 2012 å se hva de får gjennomslag for.

Det er bred enighet blant forskerne om at det skjer en viss svekkelse av kjernesymptomene med aldersmessig modning. En problemstilling som er svært aktuell i det kliniske arbeidet, er at den modningsmessige endringen som skjer fram mot 30 års alderen etter forfatternes mening også gjør pasientene bedre i stand til å beskrive og nyansere de funksjonsvanskene de har hatt fra barnsben av, og som de kanskje fortsatt har. Det markerer økt evne til innsikt og åpner for en bredere innfallsvinkel og dermed også for flere behandlingsmuligheter. Dette aktualiserer hvor viktig det er å ta AD/HD diagnosen hos voksne seriøst, og at det gis tilbud om behandling.

Forfatterne bemerker at de kunne ha valgt å publisere en del av materialet som vitenskaplige artikler. De har i stedet valgt å samle det mellom to permer for å få plass til en så bred presentasjon som mulig. Det ville det ikke vært plass til i artikkelformatet. Det de har mistet er for eksempel den kritiske gjennomlesningen fra fagkolleger som en vitenskaplig artikkel forutsetter. Dette lider boken naturlig nok en del under. Særlig på det språklige plan, der setningene blir lange (sjelden mindre enn 3-4 linjer før punktum settes), neddynget av forbehold og bisetninger, og uten spissformuleringer. Det siste er jo Russell Barkley en mester i når han holder sine foredrag.

Boken blir tung å lese og fremstår dermed som en virkelig murstein. Heldigvis avsluttes hvert kapittel med konklusjoner, der de vesentligste poengene blir fremhevet. Og som en motytelse for manglende vitenskaplige vask, tilbyr forfatterne de forskerne som måtte være interessert tilgang til datamaterialet som ligger til grunn for store deler av boken. 

 

Sørg for at du siterer korrekt fra denne artikkelen:
Midtlyng, E (2008): Murstein fra Barkley og kolleger om ADHD hos voksne. INNSIKT4;35-36

TRYKK HER FOR Å LESE FLERE ARTIKLER I SAMME UTGAVE