Denne studien var prospektiv og tok for seg utvikling av spiseforstyrrelser definert som BID og symptomer på bulimia nervosa (BN), hos 228 jenter i alderen 6-12 år (gj.snitt 9.5 år). Barna tilhørte flere forskjellige etniske og sosioøkonomiske grupper. Nittitre hadde kombinert type AD/HD (K-AD/HD), 47 hadde overveiende uoppmerksom type AD/HD (I-AD/HD) (tidligere ofte kalt ”ADD”), mens 88 var uten AD/HD og representerte kontrollgruppen.

Barna ble fulgt i fem år til de var 11-18 år gamle (gj. snitt 14.2 år). Da var frafallet 8 prosent, slik at 92 prosent ble nærmere undersøkt. Det var ingen forskjeller mellom de gjenværende og de som hadde falt ut av studien når det gjaldt 29 av 31 symptomer ved inklusjonstidspunktet (baseline) eller demografiske variabler (familieinntekt, etniske opprinnelse, foreldrenes ekteskapsstatus eller antall voksne i husholdningen). Det var heller ingen demografiske forskjeller mellom gruppen med K-AD/HD, I-AD/HD eller kontrollgruppen. Ved oppfølgingen etter fem år ble AD/HD-diagnostikken gjentatt. Da ble også spiseforstyrrelser kartlagt ved hjelp av forskjellige spørreskjemaer: 1) Eating Disorders Inventory –II (EDI-II) med subskalaer for misfornøydhet med egen kropp, bulimi og streben etter å være tynn og 2) Eating Attitudes Test (EAT), som måler dysfunksjonell spiseadferd, 3) Body Image Survey, som måler egen kroppsoppfatning og 4) foreldreskjemaet DISC-IV som fanger oppsymptomer på bulimi. Data ble bearbeidet statistisk og kontrollert for en rekke forskjellige kovariabler: alder, IQ, ledsagertilstander, grad av tilfredshet med eget utseende ved baseline, medisinering med sentralstimulerende legemidler, tidlig pubertet og BMI (kroppsmasseindeks) ved baseline og etter fem år.

Resultater

Det viste seg at jentene med K-AD/HD hadde større forekomst av spiseforstyrrelser ved oppfølging etter fem år enn jentene i kontrollgruppen. Jentene med I-AD/HD hadde spiseforstyrrelser i en grad som lå mellom disse to gruppene, men de skåret tettere opp mot kontrollgruppen enn gruppen med K-AD/HD. Den beste indikatoren på spiseforstyrrelser i tenårene var symptomer på økt impulsivitet ved innlemming i studien, i motsetning til symptomer på hyperaktivitet og oppmerksomhetssvikt. Da det ble kontrollert for tilstedeværelse av AD/HD, ble det påvist at avvisning fra kamerater og problemer i foreldre/barn-relasjonen i barndommen var risikofaktorer for å utvikle spiseforstyrrelser i tenårene. Hos jentene med AD/HD var det en sterkere sammenheng mellom en straffende holdning fra foreldrene i barndommen og symptomer på spiseforstyrrelser i tenårene enn hos jentene i kontrollgruppen.

Konklusjon

Funnene i denne studien støtter hypotesen om at mangel på selvregulering av adferden, særlig ved kombinert type AD/HD, kan spille en nøkkelrolle for utvikling av spiseforstyrrelser hos jenter. Dersom en jente med sterk grad av impulsivitet som ledd i AD/HD i tillegg blir avvist av venner og omgis av unødig strenge og straffende foreldre, øker det risikoen for å utvikle spiseforstyrrelser. For å komme tidlig i gang med behandling er det derfor viktig å fokusere på spiseforstyrrelser som en komorbid tilstand av potensielt funksjonshindrende art hos jenter med AD/HD.

Referanse:
Mikami AY, Hinshaw SP, Patterson KA, Lee JC: Eating pathology among adolescent girls with attention-deficit/ hyperactivity disorder. J. Abnorm Psychol, 2008; 117(1):225-235. 

 

Sørg for å sitere korrekt fra denne artikkelen:
Wannag, E (2008): Spiseforstyrrelser blant tenåringsjenter med AD/HD. INNSIKT;4:16-17

TRYKK HER FOR Å LESE FLERE ARTIKLER I SAMME UTGAVE