MTA-studien er referert i INNSIKT 1/2008 med en artikkel som oppsummerte 3 års oppfølgingen av MTAstudien. Studien var også tema i INNSIKT 2/2008 ”MTAstudien atter en gang” med foredrag som David Coghill og Joseph Sergant holdt på en forskningskonferanse på Losby Gods i april 2008. Jeg skal derfor fatte meg i korthet denne gangen, og konsentrere meg om noen av hovedpoengene som Jensen presenterte på Grand Hotell. Jensen leder i dag REACH Institute i New York, som er et forskningsinstitutt som har som oppgave å få forskningsbasert kunnskap om behandling for barn og unge med psykiske lidelser raskere i bruk.

Bush-effekten?

På grunn av at det ikke ble innvilget ytterligere midler til oppfølging av MTA-studien utover de opprinnelig 14 månedene ble pasientene overført til det ordinære offentlige helsetilbudet som medførte langt mindre oppfølging, dårligere tilpasset legemiddeldose (langt lavere enn anbefalt), og ikke den samme intensiteten og kvaliteten på atferdsterapien. Det har som vi blant annet har omtalt i de tidligere referatene av MTA-studien i INNSIKT, ført til at de opprinnelige behandlingsresultatene som ble oppnådd etter 14 måneder med tiden har tapt seg. Den opprinnelige MTA-studien ble påbegynt med sterk støtte fra senator Hillary som i den tiden presset på for helsereformer. Etter at Bush-administrasjonen tok over i 2001 var det lite håp for slike reformer. Støtte til videre drift av MTA-studien falt også bort. Bortfallet av behandlingsresultatene i tiden etter dette kan dermed stå som en slags effekt av helsepolitikken til president Bush.

Bedre behandlingseffekt ved angst?

Men fra litt spøk til mer alvor: Jensen tar oss et øyeblikk litt dypere inn i dataene fra den opprinnelige MTA-studien og oppfølgingen etter de 14 månedene. Kombinasjonsbehandlingen kom uten tvil best ut 14 måneder etter oppstart, altså ved sluttmålingen. Det gjelder alt fra lærernes vurdering av utagering på skolen og i klasserommet, evne til samhandling med medelever og samhandling med foreldre. Når resultatene brytes ned på komorbiditet, blir bildet mer nyansert. Angst framstår som en viktig moderator, dvs. at de med angst får mer utbytte av atferdsbehandlingen gitt alene eller i kombinasjon med legemidler. Atferdsterapien ser derimot ut til å ha en litt motsatt effekt for de med ren AD/HD og de med AD/HD og atferdsvansker.

AD/HD med både angst og atferdsvansker har god effekt av atferdsterapi. Den mer overordnede oppsummeringen er at for barn med AD/HD kombinert type i alderen 7 til 10 år er godt administrert legemiddelbehandling bedre enn atferdsterapi. Men atferdsterapi kan være et akseptabelt alternativ å prøve ut for de som av en eller annen grunn ikke ønsker legemiddelbehandling. Jensen understreket hvor viktig det er å vurdere den enkelte så grundig at det er mulig å velge hvilken behandling (legemiddelbehandling, atferdsterapi eller kombinasjon) som passer best. Han understreket også at det er viktig å prøve optimal legemiddeldose, at effekten av legemiddelvirkningen følges nøye og at det er enkelt å justere medisindose og andre behandlingstiltak dersom det er ønskelig.

Godt behandlingstilbud for de store – effekt også for de små?

En mer raffinert statistisk analyse av MTA-studien og oppfølgingen i årene som har fulgt, grupperer personene etter effekten av behandlingen, komorbid belastning og familiekjennetegn. Barn fra familier med psykiatrisk sykdomsbelastning, selv der hvor barnet mottar de to behandlingsformene som totalt sett gir best resultat, kommer dårligst ut. Det typiske mønsteret var mor som er deprimert og/eller far som er rusmiddelmisbruker. Jensen pekte innledningsvis på hvor verdifullt det er for utfallet det er å gi en godt tilpasset behandling av god kvalitet. Hva om foreldrene til denne gruppen hadde fått et adekvat behandlingstilbud for sine depressive problemer og rusmiddelmissbruk? Analysene har også vist at barna som opprinnelig startet med kombinert behandling og fortsatt var i et opplegg med kombinert behandling etter 3 år, kom best ut etter 8 år. 

 

Sørg for å sitere korrekt fra denne artikkelen:
Midtlyng, E (2009): Peter Jensen. INNSIKT;1:27-28

TRYKK HER FOR Å LESE FLERE ARTIKLER I SAMME UTGAVE