Forelesningen var myntet både på fagfolk og brukere, og Mignot gjennomgikk derfor først basale forhold ved narkolepsi, dvs. hvilke symptomer som er typiske, hvordan diagnosen stilles og hvilke tilstander sykdommen kan forveksles med. Narkolepsi forekommer aller oftest sporadisk, det vil si at risikoen for at nære slektninger skal få narkolepsi, bare er ca 1-2 prosent. Familier med affiserte medlemmer i flere slektsledd forekommer svært sjelden. I disse tilfellene er arvemåten autosomal dominant, og vel en tredel er negative for vevstypen HLA DQB1*0602, se nedenfor. Samlet taler dette for at gener som ikke er knyttet til HLA-systemet også er av betydning for å utvikle narkolepsi.

Med andre ord viser familie- og tvillingstudier at narkolepsi er en heterogen sykdom som kan ha forskjellige årsaksmekanismer, og Mignot snakker her om det narkoleptiske spektrum.

Katapleksi skilles best fra andre typer episodisk muskelsvakhet ved at katapleksi oftest utløses av latter, for eksempel når man blir fortalt eller selv forteller en morsom historie, men katapleksi kan også utløses av sinne. Ved katapleksi er dessuten muskulaturen i ansikt og nakke oftere involvert enn i armer og ben. Narkolepsi uten katapleksi, en egen underkategori av narkolepsi, kan være vanskelig å diagnostisere og må først og fremst adskilles fra idiopatisk CNS-hypersomni. En rekke andre tilstander som innebærer økt søvntrang på dagtid, kan også forveksles med narkolepsi. De vanligste er

  • viljestyrt utilstrekkelig nattesøvn hos ungdom, som må kompensere ved å sove ut i helgene
  • døgnrytmeforstyrrelser - oftest forsinket søvnfase syndrom hos ungdom 
  • kortvarig pustestopp under søvn, såkalt obstruktiv søvn-apnoe (OSA), som forekommer hos ca 10 prosent av befolkningen.


Mignot drøftet indikasjonen for å gjøre hypokretinmåling i spinalvæsken. Han hevdet at dette var unødvendig hos pasienter med sikker katapleksi. Derimot bør hypokretinmåling gjøres når resultatet av MSLTtesten er vanskelig å tolke, for eksempel dersom psykotrope medikamenter (f. eks. antidepressive midler) er brukt, ved utilstrekkelig søvn eller annen søvnsykdom i tillegg (f. eks. OSA), eller dersom pasienten har en psykiatrisk eller nevrologisk sykdom med sammensatte symptomer. Hypokretinmåling i spinalvæsken kan også tenkes å være aktuelt for å stille tidlig diagnose slik at behandlingstiltak kan settes inn i nær tilslutning til sykdomsdebut. Det er imidlertid en ulempe at spinalpunksjon for hypokretinanalyse er en tungvint og kostbar prosedyre.

Mulige årsaksmekanismer ved narkolepsi ble nøyere omtalt. Det er en nær sammenheng mellom narkolepsi og vevstypen HLA DQB1*0602, dvs. ca 95 prosent av personer med narkolepsi har denne vevstypen, mot 12-38 prosent i den generelle befolkningen. Miljøfaktorer er også av betydning for å få narkolepsi. Dersom en enegget tvilling får narkolepsi, er risikoen bare 17-25 prosent for at den andre tvillingen også får sykdommen. Fordi narkolepsi er forbundet med HLA DQB1*0602, har man antatt at det sannsynligvis ligger en immunologisk mekanisme til grunn for ødeleggelse av de hypokretinproduserende cellene i laterale del av hypothalamus. Mangel på hypokretin vil så utløse symptomer på narkolepsi.

Mignot fastslo at narkolepsi, i likhet med diabetes type I og multippel sklerose, er uttrykk for en autoimmun sykdom, men ved narkolepsi er den immunologiske prosessen usedvanlig vanskelig å påvise. Hypotesen er at en virusinfeksjon kan trigge en immunologisk reaksjon, som så kan ødelegge de hypokretinproduserende cellene. Hvilke(t) virus som kan være aktuelle, var for tidlig å røpe, men Mignot antydet at svaret kunne komme innen få år. Man er nå på jakt etter immunrelaterte markører i blod eller spinalvæske for å kunne diagnostisere narkolepsi. Hensikten er først og fremst å forsøke å forebygge sykdommen, men også å komme tidlig til med immunoterapi (medikamenter som kan påvirke den immunologiske prosessen). Når det gjelder behandlingen av narkolepsi med eller uten katapleksi presenterte Mignot en algoritme (behandlingstre), som viser hvilken medisinering det er fornuftig å velge i forhold til om pasienten har sikker katapleksi eller ei, og i forhold til om nattesøvnen er forstyrret eller ei. For utdypende detaljer kan interesserte gå inn på hans lysbildeserie, som er lagt ut på NKs hjemmeside, www.nasjkomp.no, se Mignots slide side 14, og bilde 42. Professor Mignot avsluttet sitt foredrag på Grand med å peke på noen medikamentelle behandlingsmetoder som kan bli tatt i bruk i fremtiden:

  • monoaminerge, peptiderge eller GABAerge stoffer (derav H3 antagonister)
  • behandling som kan erstatte hypokretin 
  • hypokretin agonister 
  • immunoterapi (steroider, immunglobulin gitt intravenøst, plasmaferese og anti TCR (T-celle reseptor) antistoffer). 

 

Sørg for å sitere korrekt fra denne artikkelen:
Wannag, E (2009): Nytt om narkolepsi - Referatt fra Mignon. INNSIKT;1:25-26

TRYKK HER FOR Å LESE FLERE ARTIKLER I SAMME UTGAVE