Vår kunnskap om hvorledes det gikk i voksen alder med de som fikk AD/HD-diagnose i barndommen var ikke så stor for 10 – 15 år siden. Kunnskapen var basert på noen få arbeider i USA og Canada og Gøteborg undersøkelsen til Christopher Gillberg. Det er gledelig at mer og mer forskningsinformasjon kommer fra Europa, fra kulturer som ligner mer den norske.

Det kommer også artikler fra Norge. Fra Trøndelag har Torgersen, Gjervan og Rasmussen har beskrevet AD/HD-trekk hos 45 voksne pasienter. Bergensgruppen ved Halmøy, Fasmer, Gillberg og Haavik har nylig tatt for seg hva de med AD/HD sysselsettes med.

Voksne med AD/HD som i perioden 1997-2005 ønsket å prøve ut medikamentell behandling, måtte etter gjennomgått utredning og diagnostisering få denne godkjent av de sakkyndige team. Behandlingen ble og fulgt opp med tilbakemeldinger til Sakkyndige team (se side 19 i dette nr av INNSIKT 2/2009), slik at en hadde en god oversikt over behandlingen. Materialet i artikkelen til Halmøy består av pasienter (N=414) som hadde søkt Sakkyndige team og noen pasienter fra klinikk. Inklusjonskriteriene var en AD/HD-diagnose etter fylte 18 år, det var ingen eksklusjonskriterier. Som kontrollgruppe brukte man 357 personer rekruttert fra fødselsregisteret. Ved hjelp av forskjellige spørreskjema (WURS ;Wender Utah Rating Scale kortversjon, ASRS; AD/HD Self-Report Scale , MDQ; Mood Disorder Questionnaire,) ble benyttet . Et eget spørreskjema ble laget for å finne frem sosio-økonomiske forhold. Av de 414 pasientene hadde bare 81 fått en AD/HD-diagnose i barndom, 75 av disse hadde vært behandlet med sentralstimulerende medikamenter.

Resultater

Ett av hovedfunnene i denne undersøkelsen er den klare sammenhengen mellom medikamentell behandling i barndom og å være i arbeid som voksen, samt at de med AD/HD kombinert type hadde større vansker i voksenlivet, se figur 1 og 2.

Erfaringsmessig vil mange barn med AD/HD få færre symptomer i voksen alder. Mange av disse er uten særlige vansker, mens denne undersøkelsen kun så på voksne pasienter som ble behandlet for AD/HD og altså hadde et visst symptomtrykk. Hadde de kun sett på utfallet hos de som kun ble behandlet i barndom, ville man sannsynligvis fått enda bedre resultater, påpeker forfatteren.

Konklusjon

Slutningene til Halmøy er at voksne pasienter med AD/HD som ikke fikk medikamentell behandling i barndommen, hadde tre ganger større risiko for ikke å være i inntektsbringende arbeid sett i forhold til de som fikk behandling i barndommen . Dette gjaldt selv om en tok i betraktning symptomer på stemningslidelser, rusmisbruk og nåværende behandling. Klinisk sett understreker dette viktigheten av å gjenkjenne og behandle AD/HD i barndom for å oppnå et positivt klinisk utfall og sjansen for å komme i arbeid.

Referanser
Halmøy A, Fasmer OB, Gillberg C, Haavik J (2009): Occupational Outcome in Adult ADHD: Impact of Symptom Profile, Comorbid Psychiatric Problems, and Treatment: A Cross-Sectional Study of 414 Clinically Diagnosed Adult ADHD Patients.J Atten Disord. [Epub ahead of print]

Torgersen T, Gjervan B, Rasmussen K (2006): ADHD in adults: a study of clinical characteristics, impairment and comorbidity. Nord J Psychiatry ;60(1):38-43.

Aftenposten, søndag 24. mai 2009, Jobb-seksjonen, side 5. ”En hyper ressurs”, og ”tidlig diagnose hjelper senere”. 

 

Sørg for å sitere korrekt fra denne artikkelen:
Bronder, K H (2009): Amerikansk og Cubansk psykiatri møtes. INNSIKT;2:36-37

TRYKK HER FOR Å LESE FLERE ARTIKLER I SAMME UTGAVE