Kulturbegivenheter som har relevans er noe vi prøver å få med i Innsikt . Vi fikk derfor lov til å ta bilder under konserten i Oslo Spektrum 26. september. Dette er musikk innen sjangeren progressiv metall rock, en blanding av rock, klassisk, litterær og psykedelisk musikk. Titler som “When night and day unite”, “Six degrees of inner turbulence”, “Train of thought”, “Constant Motion”, “Scenes from a memory”og “Awake”, er noe vi lett drar kjensel på. Som fotograf får jeg stå ved scenekanten de 15 første minuttene. Først lyn og torden fra en mørklagt scene. Så dundrer bandet i veg som en velsmurt V8 motor. ”A nightmare to remember – I’d never be the same”. De første vokalstrofene og gitarriffene jager adrenalinet til topps. Så nært at hørselen nesten er overflødig. Lydanslagene får hjernemassen til å riste og skjelve – helt inn til amygdala (en nervestruktur i tinninglappen som blant annet regulerer opplevelse og følelser).

Bak verdens største trommesett er tatoverte armer og bein i konstant bevegelse. Mannen bak, Mike Portney, rangert blant de fem beste i verden, har det moro med å putte trommestikka oppi nesa – nærmest som en sjonglør flere ganger - uten at rytmedriven forstyrres. På storskjermen ler han godt til publikum over påfunnet – og lager monstergrimaser. Teksten til låten ”Constant Motion”, som han selv har signert, ramser opp symptomer som er godt kjent for mange med Tourette syndrom, AD/HD, tvang og panikklidelser. Ingen annonsering mellom låtene - bandet driver konserten videre med høy energi. Aggressive gitarriff holder adrenalinet oppe. Men det er også lyriske og rolige partier. Refrenget i “Phrophets of war” (2007) ruller over storskjermen. “Time for change, Fight the fear, Find the truth, Time for change”. Hvem har inspirert hvem av bandet og presidenten? Kanskje Obama lar seg påvirke av mørk metall?

Ekstranummeret ”The Count of Tuscany”, varer i hele 20 minutter. Visstnok basert på en virkelig opplevelse som gitaristen John Petrucci hadde da han reiste rundt i Toscana. Møtet med en gal mann med urgammelt aristokratisk blod i årene vekket både frykt og dødsangst. Historien ender selvsagt godt – og på veg ut tenker vi at dette er utmerket underholdning. Ikke for å dyrke mørke følelser, men for å gi dem utløp med en positiv opplevelse som bonus.

De som ønsker å oppleve bandet kan for eksempel gå inn på YouTube og søke på ”John og Theresas Solospot” og få opp en vakker duett mellom John Petrucci på sologitar og Theresa Thompsons gospelstemme fra Harlem. Eller se videoen fra siste turne ved å søke på ”Dream Theater – Wither”. 

 

Sørg for at du siterer korrekt fra denne artikkelen:
Midtlyng, E (2009): Massivt, mørkt og mektig fra Dream Theater. INNSIKT;4:30-31

TRYKK HER FOR Å LESE FLERE ARTIKLER I SAMME UTGAVE