Den 56. årlige konferansen til AACAP, den store amerikanske barne- og ungdomspsykiatriske foreningen, ble dette året arrangert i Honolulu på Hawaii. Et eksotisk reisemål for deltakerne, særlig fra vår kant av verden. I alt deltok ca. 3.600 personer, men bare en håndfull fra Norge og de øvrige nordiske land. Generelt holdt konferansen et høyt faglig nivå, men det er ikke mulig å gi et fyllestgjørende og samtidig kortfattet referat derfra. Jeg har derfor valgt å trekke frem noen få, men interessante foredrag.

Konferansen åpnet allerede kl 06.30 om morgenen med et heldagssymposium, der temaet var oppdatert, evidensbasert kunnskap om psykofarmakologisk behandling av barn og unge. Syv toppeksperter fra forskjellige amerikanske universiteter foreleste, og symposiet ble ledet av Gabrielle Carlson, en anerkjent professor i psykiatri og pediatri ved universitetssykehuset Stony Brook i New York. Medisinering ved AD/HD, autismetilstander, depresjon, angst og mani ble bredt dekket.

Temaet for et av foredragene var endokrine (hormonelle) bivirkninger av psykofarmaka (medikamenter som brukes i behandling av psykiske sykdommer). Et spørsmål som ble viet oppmerksomhet, var om sentralstimulantia kan påvirke den normale vekt- og høydeøkningen hos barn med AD/HD. Når disse barna har fått behandling med sentralstimulantia i 2-3 år, har det vist seg at vekstretardasjonen er minimal hos de aller fleste. Men – en liten undergruppe, rundt 10 prosent, ser ut til å få en tydelig vekstreduksjon. Den forsinkede veksten har antagelig sammenheng med redusert appetitt og redusert matinntak som følge av medisinering med sentralstimulantia. Disse barna har normale nivåer av veksthormon i blodet, og pubertetsutviklingen deres er normal. Vekstretardasjonen forekommer oftere hos gutter enn hos jenter, er større hos barn før puberteten enn etter, og hos barn som er høye og overvektige ved behandlingsstart. Hva som skjer med barnas slutthøyde når de blir voksne vet man ikke. Det er foreløpig ikke publisert noen studier av slutthøyden hos voksne som har vært behandlet kontinuerlig med sentralstimulantia fra barndommen av.

Nyere forskning har gitt økende holdepunkter for at det er spesifikke gener som avgjør hvor stor effekt medisineringen har på AD/HDsymptomene. I fremtiden kan en tenke seg at det blir mulig å teste barn med AD/HD genetisk før de behandles med AD/HDmedisiner. Barnas genetiske profil vil kunne si noe om hvilken behandling som er best for den enkelte og om hvilken behandlingsrespons som kan forventes.

Under symposiet ”New research on ADHD” presenterte Joseph Biederman og medarbeidere nye resultater av en longitudinell (tidsserie), naturalistisk studie av to grupper av barn med AD/HD som har blitt fulgt opp i 10 år. Ved studiens start var barnas gjennomsnittsalder 10 år, og ved avslutningen var den 22 år. Den ene gruppen besto av 82 barn som ble behandlet med sentralstimulantia, mens den andre gruppen på 30 barn ikke fikk noen AD/HDmedisinering. Når det gjaldt komorbide (ledsagende) psykiatriske tilstander fant forskerne at barna som fikk sentralstimulantia hadde en signifikant lavere risiko for utvikling av alvorlig depresjon, angstlidelse, alvorlig adferdsforstyrrelse (CD) og opposisjonell trassforstyrrelse (ODD). Det ble ikke påvist noen sammenheng mellom behandling med sentralstimulantia og utvikling av bipolar lidelse. Barna som ble behandlet med sentralstimulantia, hadde klart bedre skoleprestasjoner enn de som var ubehandlet. Dersom resultatene i denne undersøkelsen blir støttet i fremtidige studier, vil det gi grunnlag for verdifull informasjon til foreldre med barn med AD/HD som er i tvil om de skal la barnet medisineres eller ei.

Foreldre til barn med AD/HD ble for øvrig anbefalt et veilederhefte på 25 sider, som er utgitt i samarbeid mellom AACAP og American Psychiatric Association (APA). Heftet finnes på nettadressen: www.ParentsMedGuide.org

Svært mange postere ble presentert, men dersom èn skal fremheves, vil jeg nevne den til Olafur Gudmundsson m.fl. fra Island om bruken av EEG som en objektiv diagnostisk metode ved AD/HD hos barn. Forskerne registrerte EEG hos 63 barn uten AD/HD, 64 med nydiagnostisert AD/HD uten medisinering og 50 med nydiagnostisert AD/HD på behandling med sentralstimulantia. Alle var gutter i alderen 6-13 år. EEG ble utført om morgenen over ca 15 minutter med 19 skalpelektroder hvor barnet var i ro med lukkede øyne. Et statistisk program for gjenkjenning av signalmønstre i EEG ble brukt for å skille kontrollgruppen fra de to gruppene med AD/HD. Metodens nøyaktighet ble bedømt ved hjelp av statistisk kryssvalidering. Resultatet var at metoden hadde en sensitivitet på 92 prosent, dvs. at en relativt høy andel av barn med AD/HD ble fanget opp. Spesifisiteten derimot var 78 prosent, hvilket betyr at 22 prosent som skåret positivt, ikke hadde AD/HD. Konklusjonen er at EEG kan vise seg å bli et verdifullt screening-instrument for diagnostikk av AD/HD hos barn i tillegg til andre veletablerte utredningsmetoder.

Det var også interessante symposier og foredrag om bl.a. AD/HD i DSM-V, kognitiv adferdsterapi i behandlingen av tvangssyndrom (OCD) hos barn og om overlappingen mellom AD/HD og autismespektrum- tilstander. Mange parallellsesjoner gjorde til dels at man gikk glipp av tema man hadde lyst til å følge. Da er det en trøst å vite at en stor del av lysbildene fra foredragene ble sendt til deltakerne på e-post etterpå. 

 

Sørg for at du siterer korrekt fra denne artikkelen:
Wanang, E (2009): Høydepunkter i Honolulu. INNSIKT;4:12-13

TRYKK HER FOR Å LESE FLERE ARTIKLER I SAMME UTGAVE